Fredag avsluttet det ti uker lange rettsoppgjøret mot Breivik, som 22. juli i fjor drepte 77 mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

For de berørte har de ti ukene vært en svært vanskelig og tung periode.

LEDER AV STØTTEGRUPPEN: – Ti uker i helvete

Moren som fikk dommerne til å gråte

Kirsti Løvlie mistet datteren Hanne Ekroll Løvlie i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet.

– Hun hadde nettopp fylt 30 år, og denne forferdelige dagen skulle hun reise til sommerhuset i Tvedestrand der vi skulle feire hennes 30-årsdag, fortalte moren Kirsti om hvordan livet brått endret seg for familien.

Mens det hørtes stille gråt i rettssalen, fortalte hun at familien først etter seks dager fikk bekreftelse på at Hanne var død. Uken i venting var absurd.

– Vi måtte rydde ut av vår datters leilighet i byen, det var helt forferdelig. Det er helt vanvittig at man skal arve ditt barns kopper og kar. Men vi har fått en gravstein å gå til.

– Nå er vi her, ved veis ende for meg. Jeg har følt at det er min rettssak. Kommer det en anke, vet jeg ikke om jeg vil følge med. Han vil bli innestengt for evig, så jeg vil ikke tenke på ham.

DIREKTE: Følg rettssakens siste dag i vårt livesenter

– Nå skal vi gå videre. Det er i dag 22. juni, om en måned er det 22. juli. Det blir så spesielt for ikke bare oss, men hele landet. Så skal vi ha ferie. Vi skal legge oss i en fluktsol med tærne opp og sola i ansiktet. Det fortjener vi. Jeg håper alle her kunne gjøre det samme. Om en uke skal vi markere Hannes fødselsdag. Og som det står på gravsteinen hennes: Alltid i våre hjerter.

Løvlies ord utløste applaus i sal 250. Mange gråt, blant dem meddommer Diana Patricia Fynbo mens dommer Wenche Elizabeth Arntzen måtte frem med lommetørklet.

Heltinnen på Utøya

– Jeg ble veldig beveget av forrige taler, sa AUFs generalsekretær Tonje Brenna da hun inntok vitneboksen.

Tonje overlevde massakren og ledet en gruppe på 20 personer på Utøya som gjemte seg for gjerningsmannen.

LES OGSÅ: – Han ropte «yes», «hurra» og «yes, blink»

– Med denne historien prøver jeg å belyse det mange forteller meg. Og jeg kjenner meg igjen i mye av det. Det er ingen i hele verden som forstår oss. Vi spør jo oss selv hvordan det er mulig. Det har ligget et lavt skydekke over livet siden 22. juli. Men det blir av og til solgløtt. Det at noen er død betyr at de aldri kommer tilbake. Jeg har smsene de sendte meg, men de er ikke her, sa Brenna.

Generalsekretæren sa at ungdomsorganisasjonen har gjort så godt den kan med å ta vare på andre.

– Når dommen faller, vil vi aldri se gjerningsmannen mer. Vi vil ikke treffe ham på gata. Vi vil ikke la han så de frøene som lot hans eget hat gro, sa Brenna.

Søsteren til Utøyas blideste jente

Lara Rashid mistet storesøsteren Bano på Utøya. Hun fortalte at dagen Bano døde, føltes det som om hun også døde.

– Jeg mistet livslysten og drømte at jeg døde mens hun levde. Jeg ble født som lillesøster og har aldri vært bare storesøster. Det har vært en vanskelig tid. Jeg vil ikke leve som dette. Jeg skulle ønske Bano var her, sa Lara.

Se intervju med Lara (reporter: Kadafi Zaman)

Tomrommet etter søsteren smerter fortsatt, men Lara tror ikke Bano døde forgjeves.

– Han tok ikke bare tryggheten bort fra meg, han tok den tryggeste personen i mitt liv. Sorgen er like stor ennå. Savnet er større. Men det er kommet noe nytt: Håpet. Bano døde ikke forgjeves. Hun kjempet for et flerkulturelt Norge, og i begravelsen var presten og imamen sammen.

BANOS FAR: – Alle er enige om at han er en farlig mann

– Det er et stort tomrom, og det knuser meg at Bano ikke kommer til å være i mitt bryllup og aldri kommer til å få se barna mine. Men jeg er stolt av henne og vet at hun vil jeg skal være lykkelig og leve videre, sa Lara Rashid.

Det blodige ansiktet

Sissel Wilsgård ble skadd og var dekket med blod etter bomben i Regjeringskvartalet. (Foto: Scanpix)
Seniorrådgiver Sissel Wilsgård fikk stygge kutt i hodet da bomben smalt og vinduene ble blåst inn på kontoret der hun satt. Wilsgård var den første av fem terrorofre som fredag slapp til med sine bemerkninger i sal 250.

– Cirka 200 var på jobb. Cirka 75 tilfeldig forbipasserende befant seg i området. Seks ansatte og to forbipasserende mistet livet. Cirka 100 har søkt psykiatrisk eller psykologisk hjelp. Et stort antall familier er rammet. Sorgen er stor over de som aldri kom tilbake, sa Wilsgård om hvordan terrorhandlingene rammet dem som var på jobb i regjeringskvartalet.

Wilsgård sier at Høyblokka står tilbake som et minne om det som skjedde.

– Høyblokka står i dag naken og tom, men den står der stolt og rank. Den må igjen tas i bruk for å ære de som døde 22. juli, sa en preget Wilsgård.

Den siste som ble drept

Unni Espeland Marcussen, som mistet datteren Andrine på Utøya, fortalte om 16-åringen som var på Utøya for første gang.

Andrine Bakkene Espeland var trolig den siste som ble drept på Utøya.

– Jeg fikk telefon fra Andrine på Utøya. Klokken 17.31 ringte hun igjen og sa at det var noen som skjøt. En gutt tok telefonene og forklarte det som skjedde. Det siste han sa, var at han skulle passe godt på Andrine, men jeg måtte ikke ringe. Klokka 18.30.55 skrev hun til søsteren at det var en som var utkledd som politimann som skjøt på folk. Det siste ordet var «seg». Andrine ble drept på sydspissen som en av de siste.

– Å miste et barn i Norge på denne måten er helt utenkelig. For det skjer ikke her. Andrine dro alene på sommerens vakreste eventyr. For oss den tryggeste plassen i verden. Den dagen og den uken etter 22. juli raste livshuset vårt. Gleden og tryggheten raste. Det var ikke slik at vi bare mistet Andrine, men oss selv også, sa moren.

Marcussen sa til TV 2 i mars at hun ikke ønsker å kritisere politiet som jobbet i felt 22. juli. Hun mener de gjorde så godt som de kunne, men at det var systemet som sviktet.

Se intervju med Unni Espeland Marcussen (reporter: Kadafi Zaman)