– Jeg følte jeg var på lag med chilenerne

I romjulen deler TV 2s reportere sine viktigste og beste nyhetsøyeblikk med tv2nyhetene.no sine lesere. Her forteller Sturla Dyregrov sin historie:

Av og til skjer det ting man som journalist har lyst å være med på - enten man er på jobb eller ikke. Jeg var derfor mer glad enn irritert da sjefen ringte meg på hytten om ettermiddagen den 12. oktober for å spørre om jeg kunne jobbe hele den påfølgende natten med en ekstra nyhetssending på Nyhetskanalen.

Siden jeg hadde nytt de siste fine høstdagene ute i havgapet med fiske og krabbeteiner hadde jeg bare hørt sporadisk på nyhetene om utviklingen i dramaet som utspant seg langt nede i fjellet i Chile.

Ett døgn senere kunne jeg alt om den enestående historien til arbeiderne som hadde ventet i ukesvis på hjelp. Jeg kunne navnene på mange av arbeiderne og visste hvem som ventet på dem ved hullet vel 600 meter over dem, og jeg hadde lest meg opp på redningskapsler.

– Ante ikke om aksjonen ville bli vellykket

Planen var at vi på Nyhetskanalen skulle utnytte at dette var en planlagt verdensbegivenhet hvor vi faktisk hadde kamera til stede når ting skjedde. Vi ante ikke at tv-bildene skulle bli så spektakulære, vi ante ikke om aksjonen ville bli vellykket - og hvertfall ikke om chilenerne ville holde tidsplanen slik at nettopp denne natten skulle bli historisk.

Uansett hadde jeg en følelse av spenning i kroppen da jeg mønstret på klokken 22 den kvelden.

Alt dreide seg om Chile allerede tidlig på kvelden - selv om vi visste at det var mange timer til det store skulle skje. Det var ingen andre nyheter som kunne måle seg med den historien. Likevel hadde kollega Odd Reidar Solem og meg mye å snakke om på luften.

Gruvedramaet hadde tross alt utspilt seg siden begynnelsen av august, og det var kommet ut bilder fra bunnen av gruven og andre ting som gjorde at denne historien allerede var helt spesiell.

– Var med på å skrive tv-historie

Vår største bekymring var at det chilenske tv-selskapet som distribuerte bildene ut til hele verden skulle stanse bildestrømmen når den kritiske fasen nærmet seg.

En slik redningsaksjon hadde aldri før vært gjennomført og dersom noe hadde gått galt kunne man tenke seg at bildetilfanget ville stanse opp ganske brått. Dette ville i så fall medføre et ganske kraftig antiklimaks for oss.

I tillegg kom selvfølgelig hensynet til de involverte og pårørende. Vi ble tidlig fortalt at det ville bli hengt opp et seil foran redningshullet slik at vi ikke ville få nærbilder av gruveheltene under det magiske øyeblikket.

Historien skulle vise at det motsatte skjedde - på oppdrag fra chilenske myndigheter hadde et tv-selskap plassert kamera nede i gruven, inne i redningskapselen og når arbeiderne kom opp var en kameralinse det første de så etter 70 dager i et sort hull. TV-BEGIVENHET: Selv om man ikke visste utfallet av redningsaksjonen, ble alt vist på direktesendt tv. Foto: SCANPIX

Selv om dette var uvventet for oss, kunne vi med disse inntrykkene, bildene og stemningen være med å skrive tv-historie denne natten.

Seerne fikk delta

Noen timer ut i vakten gikk kollega Odd Reidar Solem hjem for natten. Egentlig skulle han gå hjem allerede ved midnatt, men han ble et par timer ekstra. Som han sa klokken halv tolv: «Det er jo ingen vits i å gå hjem nå, for jeg må jo sitte oppe og se på likevel, så da kan jeg likesågodt være her».

Da det kom melding klokken 01 om at aksjonen var forsinket ble jeg imidlertid overlatt til meg selv i studio. Selv om mange av seerne nok valgte å skru av på samme tidspunkt hadde vi som var igjen på jobb en god følelse av at det var mange seere igjen - selv om det var midt på natten og vanlig arbeidsdag dagen etter.

Vi ba seerne kontakte oss via Facebook og Twitter, og det rant inn med meldinger, spørsmål og kommentarer.

Begivenhetsrik natt

Som programleder og reporter i TV 2s nyhetsredaksjon er jeg velsignet med varierte, utfordrende og spennende arbeidsdager. Hvordan arbeidsdagen blir er ofte avhengig av hvilken vakt jeg har. Sitter jeg i studio kan det være høyt tempo og kravet til konsentrasjon er stort. Dersom jeg har reportervakt er sjansen imidlertid større for at jeg opplever uventede situasjoner og at jeg får hendelsene og inntrykkene tettere på kroppen.

Denne natten skulle utvilsomt gi meg i både pose og sekk.

Fordi jeg selv hadde sittet og bygget opp stemningen i seks timer var jeg nok blant de aller mest spente når klokken nærmet seg fem og vi fikk beskjed om at redningskapselen var på vei opp gjennom fjellet. Jeg hadde satt meg inn i livshistoriene til flere av gruvearbeiderne og jeg visste hvem som stod og ventet på de forskjellige på overflaten. VENTET PÅ PAPPA: Sturla Dyregrov sier han kjente en klump i magen da han så lille Byron som ventet på pappaen hans, Florencio Avalos, som var førstemann opp av gruven. Foto: SCANPIX

– Klump i magen

Kanskje har jeg blitt lettere påvirkelig når det gjelder følelser etter at jeg selv ble pappa for første gang tidligere i sommer. Jeg kjente hvertfall en klump i magen når tv-bildene fra Chile viste en liten forventningsfull gutt som ventet på å få pappaen sin tilbake etter lange måneder med uvisshet og lengsel. Det var lille Byron som ventet på Florencio Avalos, førstemann opp.

Selv om jeg i fem-tiden om natten hadde hatt sju timer til å forberede hva jeg skulle si da kapselen kom opp av jorden, var jeg fullstendig uforberedt på akkurat det. Kanskje sier det noe om hvor sitrende spenningen var også i studio denne natten.

Det hadde ikke streifet meg at jeg burde ha noe fornuftig å si akkurat da - selv om jeg visste at øyeblikket ville komme. Jeg hadde vært alt for fokusert på å følge dramaet sekund for sekund, time for time. I ettertid har jeg tenkt at situasjonen kanskje var den samme for Neil Armstrong da han satte foten på månen, kanskje bare datt ordene ut av ham der og da. Uten sammenligning for øvrig.

– Følte jeg var på lag med chilenerne

Klokken 05.12 var øyeblikket kommet: Det var helt stille på overflaten. Vi så tusenvis av chilenere som holdt pusten foran storskjermer. Det eneste vi hørte var summingen fra anleggsmaskinene.

Plutselig kom kapselen kom opp av bakken. Tv-bildene viste lille Byron som brast i gråt, det ble rett og slett for mye for ham - og sikkert mange andre. Jeg kjente faktisk at hårene reiste seg på kroppen da den lille gutten løp bort og omfavnet sin far - den staute og rolige Florencio Avalos.

Selv om jeg visste at presidenten, som var den første til å gratulere gruvearbeideren ville bruke dette for det det var verdt, også politisk, slukte jeg rått alt han sa i den improviserte talen sin like etterpå. Selv om jeg ikke kan spansk og var avhengig av at vaktsjefen simultan-oversatte på øret følte jeg at jeg visste hva han sa.

Jeg kjente meg nesten litt patriotisk der jeg satt - og følte jeg var på lag med chilenerne, og var stolt over at aksjonen hadde nådd sin første milepæl. TAKKET GUD: Gruvearbeider Esteban Rojas var nummer 18 i rekken av de som ble hentet opp. Noe av det første han gjorde var å be og takke Gud da han var vel oppe. Foto: Reuters

– Vi visste at chilenerne ville klare det

Lykkeønskninger, gratulasjoner og hurrarop rant inn på en måte vi aldri hadde sett maken til fra seerne her hjemme. Selv om det fremdeles var 32 gruvearbeidere igjen på bunnen av gruven var mesteparten av spenningen nå utløst.

Vi visste at chilenerne ville klare det - og at et av verdens første og største direktesendte tv-dramaer ville få en lykkelig utgang. Da jeg gikk og la meg den morgenen - etter å ha vært våken i over et døgn - var det med en ro som jeg ikke hadde hatt dersom det var en annen hendelse under utvikling.

– Samlende og motiverende

Hundretusener av nordmenn fulgte dramaet i kortere eller lengre perioder denne natten - som regel er det bare ved større katastrofer og hendelser vi har slike seertall. Og det er ved tragiske hendelser vi skaper så sterke inntrykk i tv-ruten. Men denne gangen var det en positiv nyhet vi kunne formidle. Det har såvidt jeg kan huske aldri skjedd før at en positiv gladnyhet har preget mediene så totalt over flere dager.

I Chile var det jo nesten unntakstilstand i dagesvis, men også i resten av verden var utfallet noe som virket samlende, motiverende og som spredte glede.

– Historien kan minne om at det finnes håp

Mens jeg skriver dette laver snøen ned utenfor og julefreden er i ferd med å senke seg. Det føles på en måte som om det er veldig lenge siden den magiske natten, mens det på en annen måte føles som om det var i går. Slik er det ofte med hendelser som har gjort ekstra inntrykk i løpet av et år. Det spesielle dette året er at hendelsen som har satt det dypeste sporet etter seg er en begivenhet som endte så lykkelig - og som jeg smiler av når jeg tenker på den.

Dessverre er det langt fra alle saker som er slik - men kanskje kan vi bruke opplevelsen fra Chile til å glemme noe av alt det triste vi må forholde oss til i løpet av et nyhetsår. Kanskje kan historien minne noen om at det er håp selv om det ser som mørkest ut.

Og det er ekstra kjekt å vite nå i julen!