Klatret Trango kun uker før tragedien på K2

Rolf Bae ble først kjent for allmennheten etter at han omkom i den verste klatreulykken på K2 noensinne. Men innen klatremiljøet har han lenge vært kjent og høyt respektert for sine utallige ekspedisjoner.

I 2001 krysset han Antarktis sammen med Erik Sønneland, noe som på det tidspunktet var verdens lengste skiekspedisjon. Sammen med kona, Cecilie Skog, nådde han både Sydpolen og Nordpolen på ski.

2. juni 2008, under to måneder før han omkom på K2, nådde han toppen av Great Trango Tower sammen med Stein-Ivar Gravdal, Bjarte Bø og Sigurd Felde. Ekspedisjonen regnes som en klatrebragd i verdensklasse.

Stein-Ivar Gravdal sier Rolf Bae hadde en fantastisk evne til å motivere. Foto: Stein-Ivar Gravdal

Triumf og tragedie

Ideen ble født sommeren 2005 da Bae, sammen med kona Cecilie Skog, var på vei over Baltoro-breen nord i Pakistan. De skulle gjøre et forsøk på å nå toppen av K2. Halvveis inn på breen får de øye på østveggen på Great Trango Tower – en granittvegg som stiger neste 2000 meter rett opp.

Det regnes som verdens høyeste storvegg. «Norskeruta» på Great Trango Tower hadde blitt klatret en gang tidligere. Den gangen endte det i tragedie.

I 1984 dro fire unge klatrere ved navn Finn Dæhlie, Hans Christian Doseth, Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim til det avsidesliggende området i Pakistan for å gjøre et forsøk på østveggen på Great Trango Tower – en koloss av et fjell som befinner seg i fjellkjeden Karakorum nordøst i Pakistan. Aldri før hadde noen klatret opp østveggen.

På grunn av matmangel måtte Aasheim og Kolsrud snu før de nådde toppen, mens Doseth og Dæhlie fortsatte. De to fullførte dermed en av tidenes klatrebragder.

Men på vei ned inntraff tragedien. Begge to falt i døden, enten fordi de ble tatt av et ras, eller på grunn av svikt i et rappellanker.

Etter ulykken skrev Stein P. Aasheim boken «Trango – triumf og tragedie», en bok som har oppnådd mytisk status i det norske klatremiljøet.

SLANK I HØYDEN: Ny forskning viser at man kan gå ned i vekt i høytliggende områder uten noen som helst form for livsstilsendring. Foto: Stein-Ivar Gravdal

– Grunnen til at jeg begynte å klatre

Selv med ulykken fra ekspedisjonen i 1984 i bakhodet, bestemte de fire seg for å forsøke å gjenta bragden. I månedsskiftet april-mai 2008 startet klatreturen.

– Boken om Trango er en av grunnene til at jeg i det hele tatt begynte å klatre, sa Rolf Bae til Dagens Næringsliv.

Den erfarne storveggsklatreren Stein-Ivar Gravdal var en av deltakerne på Trango-ekspedisjonen.

– Det er først og fremst viktig å samle en gruppe habile klatrere slik at det er trygghet på kompetansen i teamet. Alle som var med er erfarne klatrere, så vi måtte bare sørge for å være i god fysisk form før turen, sier Gravdal.

Rolf Bae var den i gruppen med minst erfaring med denne typen klatring.

– Rolf var den med minst erfaring med storveggklatring, så han trente aktivt før denne turen. Vi andre driver med samme teknikker til daglig, så vi visste hva vi gjorde. Foto: Stein-Ivar Gravdal

– Mange gode grunner til å snu

Østveggen på Great Trango Tower er loddrett. Den innebærer vanskelig teknisk klatring, men Gravdal sier den største utfordringen er den mentale biten.

– Det er enorme mengder klatring, og ofte i veldig dårlig vær. Man må sørge for å holde motivasjonen oppe. Underveis finner man mange gode grunner til å snu. Jeg vil si at jeg aldri var redd, men man er hele tiden veldig fokusert på hva man må gjøre. Man blir sliten av å være så fokusert over så lang tid.

Gravdal sier Rolf Baes rolle i gruppen primært var som motivator og innenfor logistikk.

– Han hadde full kontroll på logistikk. Han ordnet alt av tillatelser fra pakistanske myndigheter og fikset alt papirarbeid, sier han.

– Rolf aksepterte farene og var positiv

Gravdal, Felde og Bø er erfarne storveggklatrere, og jobber til daglig med tilsvarende utfordringer. Klatreteknikken sitter dermed i ryggraden. Rolf hadde ikke teknikken like mye i blodet som de andre.

– I fjellveggen var han ikke den skarpeste på klatring. Men han hadde en fantastisk evne til å motivere – han var aldri negativ. Han tenkte hele tiden på fremdriften for teamet, og det er mange som har noe å lære av ham, sier Gravdal.

Han påpeker at når man oppholder seg 30 dager i en fjellvegg nytter det ikke å være negativ.

– Under en slik type klatring er det mange som mister motet. Det er mange farer, og det gjelder å få oversikt over farene og akseptere dem. Da nytter det ikke å være negativ. Rolf så farene, aksepterte dem og var positiv.