Ba Støre Giske om å gå før Giske gikk? Ja, sier Støre. Nei, sier Giske. Det kan være en forsmak på at Giskes avgang ikke trenger å bety at det blir ro i partiet. For nå er kampen om historieskrivingen er i full gang.

Det var åpenbart en riktig beslutning av Giske å trekke seg. Selv om svært få mennesker har det hele og fulle bildet av hva varslene består i, vet vi nok. Han har selv innrømmet å ha oppført seg dårlig mot yngre kvinner i partiet, kvinner som mener seg seksuelt trakassert. Det er ikke til å leve med for likestillingspartiet Arbeiderpartiet. En godt voksen leder med enorm makt skal ikke prøve å sjekke yngre kvinnelige partifeller med langt mindre makt. Yngre kvinner skal slippe å måtte avvise seksuelle tilnærmelser fra en leder som har makt og mulighet til å påvirke deres karriere. Det er så enkelt.

Vinglete Støre

Men Giskes fall betyr ikke at det nå automatisk blir ro i Arbeiderpartiet. Maktkampen rundt Giskes posisjon i partiet har ligget som et lokk over, og viklet seg inn i, varslingssakene mot Giske. Den har preget partiet siden valgnederlaget. Den maktkampen har fått et foreløpig punktum. Giske blir ikke partileder om Støre skulle gå av med det første.

Men Giskes støttespillere vil reise flere spørsmål rundt partileder Jonas Gahr Støres håndtering. Han har ledet arbeidet med å håndtere varslingssakene mot Giske. Og saken spant tidlig ut av kontroll. Juridiske rapporter og bruddstykker av innholdet i sakene ble lekket til offentligheten av ulike aktører. Støre kritiserte, men stilte seg likevel bak sin nestleder rett før jul. Han ombestemte seg i romjulen. Støre er avhengig av at et samlet parti har tillit til at han har håndtert den krevende saken på en god og rettferdig måte.

Men det stopper ikke med Støre. Alle posisjonene i partiets øverste ledelse er på ulike måter i spill nå. Hadia Tajik har hatt en helt annen rolle enn partilederen i denne saken. Hun har hatt tett kontakt med flere av varslerne, støttet dem offentlig og representert dem internt, bl.a. på det dramatiske sentralstyremøtet 2. januar. Tajik har fått mye støtte for det, både fra eksterne og internt, ikke minst fra varslerne selv. Men hun har også måttet tåle kritikk internt for sin håndtering.

Mistanke og baksnakking

Partisekretær Kjersti Stenseng ble tidlig møtt med mistillit fra flere varslere, som ikke ønsket at hun skulle håndtere sakene deres. Kvinnenettverksleder Anniken Huitfeldt har måttet tåle kritikk for sin håndtering av saken og partiets arbeid med et debattopplegg rundt blant annet seksuell trakassering.

Alle disse aktørene får passene sine påskrevet av folk fra ulike fløyer eller grupperinger enn deres egen.

Varslersaken har gjort maktkampen i Arbeiderpartiet mer fragmentert. Alle tolker hverandre i verste mening, det er mistenkeliggjøring og baksnakking fra alle leire.

Stemningen i Arbeiderpartiet er ganske forgiftet.

Slik sett brenner det litt under føttene på alle de fire som er igjen i partiets øverste ledelse; leder, nestleder, partisekretær og kvinnenettverksleder. De er valgt av partiets landsmøte og er avhengige av ikke å bli sittende igjen med svarteper i det etterspillet som begynner med mandagens sentralstyremøte.

Støre er allerede under sterkt press etter et katastrofalt dårlig valgresultat, og har nå en formidabel oppgave foran seg med å samle partiet. Når støvet legger seg, vil vi få et overblikk over hvor stor den jobben blir, hvor skadet og splittet de er etter den politiske nyttårsorkanen som har herjet partiet.

Et spørsmål som garantert blir stilt og diskutert rundt omkring i og utenfor Arbeiderpartiet er likevel om Giske kan komme tilbake. Han vil miste posisjonen som finanspolitisk talsperson, men han vil bli sittende på Stortinget i minst tre og et halvt år til.

Veien tilbake

Det er verdt å merke seg at Giske forklarer beslutningen om å trekke seg med hensynet til familien og til partiet, ikke til sine handlinger. Han er innstilt på å kjempe for sitt omdømme og ettermæle. Han har ikke tenkt å gi seg som politiker. Etterspillet kan også bli stygt.

Hvis du legger deg flat, beklager helhjertet og viser vilje til å forandring, er det nesten ikke grenser for hva nordmenn er villig til å tilgi. Giske sier at han vil svare på spørsmål og imøtegå det han mener er uriktig. Det har han all rett til. Men varslernes opplevelser av hva som skjedde, kan han ikke ta fra dem.

Derfor vil det vil være uklokt av Giske å gå til angrep på kvinnenes egne versjoner av konkrete episoder. Først og fremst av hensyn til kvinnene, men også hvis han ønsker å komme tilbake som toppolitiker en gang i fremtiden.