Trump sjokkerer, vi reagerer. 140 tegn, og enda en overskrift. Det er nok slik han liker det. Å videreføre et konstant kampbilde der han kjemper mot Hillary Clinton, Barack Obama, demokratene, media, kjendiser og «elitistiske» republikanere.

Ett år inn i perioden har Trump etablert seg som «den evige kandidaten» som kjemper for de glemte amerikanerne. USA-kjenneren Eirik Løkke kaller han «Kulturkrigeren i Det hvite hus». Den som tørr å arrestere den politiske korrekte eliten, kjempe på vegne av nasjonalsangen, framsnakke militæret, og rope stolt at han vil sende terrorister til Guantánamo.

Og vet du hva? Jeg tror ikke det går så ille for Trump som vi kanskje forventer.

Ett år har gått siden han sjokkerte verden med å vinne det amerikanske valget. Og i dag er han en av de mest upopulære presidentene i moderne historie. Men, det skyldes først og fremst at de fleste nyinnsatte presidenter forsøker å samle folket etter et valg, og dermed nyter godt av forhøyet tillitt hos andre enn kjernevelgeren. Trump droppet dette ritualet og har siden kjørt på i samme, splittende valgkampmodus. Dermed har han lavere tall enn mange forgjengere på dette tidspunktet.

Ifølge et snitt av ulike meningsmålinger på valgdagen i fjor hadde nær 59 prosent et dårlig inntrykk av Trump, mens 37,5 hadde et positivt syn. I dag mener 2 prosent færre at han gjør en dårlig jobb, og 1 prosent flere at han gjør en god jobb, på samme snittmåling. Med andre ord er Trump marginalt bedre likt av amerikanerne i dag enn for et år siden – og da fikk han 63 millioner stemmer.

Egentlig er det jo et mirakel at han holder så godt stand, for det har vært et GANSKE turbulent år i Det hvite hus: Russland-etterforskningen, sparking av veldig mange sentrale rådgivere, kaos rundt helsereformen Obamacare, ingen mur mot Mexico, flere masseskytinger og terrorangrep, to orkaner, og så langt, ingen skattereform. Det vedvarende inntrykket er at verdens mektigste hus styres av kaos, interne kamper, og en lite forutsigbar eller langsiktig agenda.

Trump har riktignok opplevd enkelte lysglimt. Han fikk på plass en konservativ høyesterettsdommer, antallet ulovlig grensepasseringer har stupt siden innsettelsen, og Trump har stagget en rekke handels- og klima-initiativer. Dette kan virke som småtteri for noen, men det kan fort være nok til at mange republikanske velgere igjen dukker opp ved neste års mellomvalg. Og kanskje også i 2020.

Mens Trump styrer på med sitt er det lite som tyder på at demokratene har lært så forferdelig mye av fjorårets valgnederlag. I sin nye bok What Happened tok Clinton på seg ansvaret for tapet, men leseren sitter fort igjen med inntrykket av at det egentlig var tidligere FBI-sjef James Comey sin feil. Og kanskje er det sant, men det gir et ufullstendig svar for demokratenes vei videre.

Når Donna Brazile, en mangeårig strateg og en lederskikkelse i partiet, nylig slapp sin egen bok valgte hun å henge ut Clinton. Den tidligere utenriksministeren og førstedamen hadde kjøpt valget lenge før partiets velgere fikk si noe, skrev Brazille.

Hun beskrev situasjonen som en «kreft i partiet». Jeg vet ikke hvilken sykdom demokratene lever av, men én ting sikkert: de blir ikke friske av å bare fokusere på Donald Trump. På et eller annet tidspunkt må de finne et eget, og mer helhetlig budskap å til valg på.

I mellomtiden tror jeg ikke Trump skjelver nevneverdig i buksene av motstanden han har møtt det siste året. Ei heller av protestene fra eget parti. De få republikanerne som plutselig har gjenfunnet sine moralsk kompass i det siste skal ikke gjenvelges eller har bestemt seg for å gå av med pensjon. Resten leker gjemsel med journalister hver gang Trump sier, twitrer eller gjør noe oppsiktsvekkende.

Det er et år igjen til det amerikanske mellomvalget. Da skal hele Representantenes hus og 1/3 av Senatet velges på nytt. Demokratene spås å ha en god mulighet til å ta tilbake flertallet i det første, men sliter i Senatet fordi det denne gang er flest sårbare demokrater og sikre republikanere som står for tur. Skulle Demokratene vinne tilbake deler av Kongressen kan de gjøre mer for å hindre Trump i å høste flere «Wins». Vinner de makten i hele Kongressen kan vi etter hvert havne i nærheten av riksrett. Begge scenarioene vil gjøre hverdagen til Trump verre.

I boken The Art of the Deal fra 1987 skriver Trump at alle til slutt må levere på egne løfter. Folk vil til slutt bli lei av unnskyldninger, og da er resultatene alt som betyr noe. Skulle det derfor bli sånn at Trump ser at han ikke klarer å levere nok av sine mange lovnader, kan en hederlig exit friste mer enn et mulig tap i 2020. For en president som elsker å innta offerrollen kan det være bedre å gå av med pensjon, og dermed bli risset inn i historiebøkene som kulturkrigeren som gjorde det han kunne i møtet med Washington-elitens motstand og udugelighet. Er det en som klarer å spinne en slik historie, så er det kanskje Trump.

Skulle han derimot sikte mot gjenvalg i 2020, tror jeg ikke at han ligger så hakkende dårlig an. I hvert fall ikke så dårlig an som vi kanskje tror.