Jeg er en av dem som innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) til Dagbladet omtaler som «såkalte» gode hjelpere, som hun mener er umoralske fordi vi hjelper oktoberbarna (afghanske asylsøkere som fyller 18 år denne høsten, red. anmd.) med å flykte fra Norge.

Listhaug sier til Dagbladet at det er umoralsk, oppsiktsvekkende og urovekkende å bidra til at barna ender opp i forferdelige forhold.

Jeg satte kaffen i halsen da jeg leste dette. Listhaug mener altså at det er vi som bidrar til at barna lever under forferdelige forhold, mens hun heller vil sende dem til Afghanistan. Mener hun virkelig at det ikke er forferdelige forhold de sendes til i Kabul? Hvorfor tror hun at de flykter fra Norge i første omgang?

Det er ikke vi som sender dem på flukt. Det er det regjeringen som gjør. De flykter uavhengig av om vi hjelper dem eller ikke.

Men hva gjør du når du får melding fra en som står i Sverige eller Danmark og gråter, uten penger og uten å vite hvor han skal dra? Du gjør det som er riktig. Hva gjør du når du får telefon fra en som som nærmer seg 18 år, som har panikkangst og er livredd for å bli sendt til Kabul, som vil komme seg bort, men har ikke penger? Du gjør det som er riktig.

Videre påpeker Listhaug at de som flykter kan bli utnyttet i det svarte arbeidsmarkedet, for menneskehandel, prostitusjon og annen kriminell virksomhet. Igjen må jeg spørre, hvordan tror hun det er i Kabul? Tror hun ikke de kan bli utnyttet for alt det ovennevnte der?

Etter 2 uker på hotellet til UDI blir de overlatt helt til seg selv, uten familie, uten noe sted å bo og uten jobb. I tillegg til det ovennevnte risikerer de å bli rekruttert til Taliban og IS, bli sendt til Syria for å krige, å tråkke på en landmine eller bli drept i en bombeeksplosjon. De er utsatt for mye større farer der enn i Paris. Og gata i Paris er midlertidig.

I Kabul er de ment å være resten av livet, selv om svært få blir det. De fleste legger ut på en ny og farlig flukt. Én av dem som har blitt deportert fra Norge ble skadet i en av de siste eksplosjonene i Kabul. Han var på lang nok avstand til å slippe unna med et stort kutt i panna, men hadde han vært nærmere kunne det gått verre.

Listhaug sier at hun synes det er umoralsk å bruke disse barna i et kynisk spill, fordi man er uenig i politikken og ønsker en oppmykning. Nei, Sylvi, det er ikke derfor vi gjør det. Ja, vi er uenig i politikken, men vi hjelper dem for å redde livene deres. Vi gjør det fordi deres største frykt er å bli sendt til Kabul. Vi gjør det fordi det eneste de ønsker er et sted de kan være trygge. Og mange finner trygghet i blant annet Frankrike og Spania. Det finnes land som tar imot dem og gir dem beskyttelse selv om ikke Norge gjør det. Vi anbefaler dem å reise til Spania hvor de fleste får plass på mottak med en gang, men de fleste velger likevel å reise til Paris selv om de vet hva som venter dem der.

Det er derimot ganske selvmotsigende av Listhaug å snakke om å bruke barna som brikker i et spill, for det er nettopp det ministeren selv gjør. Hvor mange ganger har hun ikke snakket om symbolpolitikk og å sende signaler? Hun vil ikke myke opp politikken i frykt for at flere skal sende barna sine på flukt. Derfor straffer hun disse ved å sende dem til Afghanistan, til tross for at hun vet at det ikke er trygt. De blir sendt ut slik at verden skal se at Norge ikke er et godt sted å komme til. Hun gir uttrykk for at hun ønsker disse barna godt, men hadde det vært tilfelle hadde hun gitt dem den beskyttelsen de trenger. De er brikker i symbol- og signalpolitikken til regjeringen. Og for kanskje første gang kaller Sylvi dem også for «barna». Hun endrer retorikken ettersom det passer henne.

Listhaug mener vi hjelpere er medansvarlige for at barna bor under broer og under forferdelige forhold. Nei, Sylvi, det er du og resten av regjeringen som er ikke bare medansvarlige, men fullt ut ansvarlige for dette. De flykter ikke fordi vi hjelper dem. Vi hjelper dem med noe de ville gjort uansett. Men uten hjelp ville de i mange tilfeller hatt mye større problemer enn de allerede har. Hvorfor tror ministeren at de velger å sove ute blant rotter i påvente av å bli tatt imot i Frankrike, fremfor å dra til Kabul med 20.000 kroner i lomma? Som barna selv sier til oss: «Hva skal jeg med pengene hvis jeg er død?»

Alt det Listhaug sier i Dagbladets artikkel peker faktisk på hvor feil hennes politikk er, og hva regjeringen gjør når de sender ungdommene til Kabul. Det regjeringen og UDI gjør er umoralsk, oppsiktsvekkende og forkastelig og alt det hun nevner. For de forholdene de vil sende dem til i Kabul er mye verre enn under ei bru i Paris.

Det vi gjør er ikke noe verre enn det frivillige gjorde for to år siden, da folk kom til Hellas og reiste videre gjennom Europa. De ga dem mat og klær og sørget for at de overlevde flukten videre. Folk laget mobil-apper med kart de kunne følge og det ble gitt livsviktig hjelp og omsorg. Det vi nå gjør er det samme som ble gjort under 2. verdenskrig, da noen stakk til fangene mat eller hjalp dem å rømme, og reddet dem fra døden.

Det er ikke vi som skaper det helvetet de er i. Vi prøver bare å gjøre helvetet deres litt mindre. Om det så er å gi dem omsorg og kjærlighet, hjelpe dem med penger, fortelle dem hvor de skal reise for å nå en trygg havn, eller å besøke dem der de er og gi dem varme klær og omsorg. Hvem hadde trodd at det noen gang skulle bli nødvendig å hjelpe folk med å flykte fra Norge?

De samme guttene vi hjalp for to år siden da de var på vei til Norge og andre land, er de samme som vi nå hjelper bort fra Norge. Det er en skam at det i det hele tatt skal være nødvendig. Vi kommer til å fortsette å hjelpe med god samvittighet så lenge det er nødvendig. Der myndighetene svikter, stiller vi opp for dem.

Og Sylvi Listhaug, hvis du ikke ønsker at ungdommene skal leve under forferdelige forhold, slutt å sende dem til Afghanistan.

Kronikkens forfatter ønsker å være anonym på grunn av sakens stilling. TV 2 kjenner forfatterens identitet.