Vi bodde i samme kvartal på Majorstua i Oslo, og gikk i samme klasse på barne- og ungdomsskolen. Vi tråkket inn og ut i hverandres hjem på den naturlige måten barn beveger seg i hverandres verdener.

Og dét på tross av at hjemmene våre liknet to ulike planeter, politisk sett.

Lampetter og brusmaskin

Hos meg var det radikale ideer som gjaldt. Min mor brydde seg ikke om å ha gardiner eller pen salong. Stuen vår minnet tvert om mer om et kreativt verksted med fri tilgang på tegne- og malesaker (i en periode hadde jeg sågar lov til å tusje rett på veggen).

Hos Siv var det borgerlig orden med persiske tepper på parketten, lampetter og brusmaskin på kjøkkenet. Foreldrene hennes drev skobutikk i første etasje.

Moren var alltid i sving på høye hæler, hun pleide en stor omgangskrets på Oslo vest.

Men tross forskjellene ble Siv og jeg oppdratt med en sterk fellesnevner: Verdien av hardt arbeid.

– Svelg en linjal, sa min mor bestandig hvis jeg var oppgitt og klaget over motgang. Med det mente hun: Rett deg opp. Hev haken. Gå på, ikke gi deg.

Hos Siv var det heller ikke snakk om å sluntre unna. Moren hennes tolererte ikke skulk. Selvsagt fikk Siv ligge under dyna når hun var febersyk. Men det var aldri snakk om å ikke stille opp og ta det ansvaret man ble gitt.

Siv, Tom og Nina

Siv og jeg laget begge middag til familiene våre fra vi var ti år. Vi fikk vår første vaskejobb da vi var 13; sammen vasket vi oppganger i gamle bygårder i nabolaget. Vi passet småsøsken og delte redaktørvervet i skoleavisen. Det var en selvsagt ting å bidra til fellesskapet. For man skal være til å stole på. Først og fremst.

Etter ungdomsskolen mistet Siv og jeg kontakten. Så da jeg tidligere i vår ringte på døren til Sivs mor, Monica Kjelsberg, hadde jeg ikke sett henne på over 30 år. Hun hadde ikke forandret seg stort. Men historien hun hadde å fortelle handlet om et liv i omveltning:

Monica hadde blitt skilt og måtte flytte. Skobutikken ble solgt, og noen år senere døde eksmannen. Monica var blakk og plutselig alene med forsørgeransvaret for de tre barna Siv, Tom og Nina. Jobb fikk hun ikke, for hun hadde ingen utdannelse å falle tilbake på. Arbeidskontoret sa hun måtte selge huset. Det var helt krise.

Da satt de seg ned, Monica og barna. Det var tid for samling i bånn, de visste de måtte brette opp ermene.

Den originale løsningen er historien i søndagens utgave av "Vårt lille land".

Hvordan de hjalp hverandre gjennom motgangen - er helt in caracter, det kan jeg vitne på.

«Vårt lille land» går på TV 2 søndager klokken 22.15 og TV 2 Sumo når du vil.