Mann og kvinne. Adam og Eva.

I kristendommen, jødedommen og islam var Adam og Eva de første menneskene på jorden.

«Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Gudsbillede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.», står det i Bibelen.

«Vi skapte deg fra en enkelt sjel, og fra samme skapte vi dens make. Og fra disse to har vi spredt ut tallrike menn og kvinner.», står det i Koranen.

Men hva med alle dem som verken er mann eller kvinne? Eller begge deler?

Hva er egentlig kjønnsidentitet?

Professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad (68), har jobbet med personer med kjønnsinkongruens, det vil si uvanlig kjønn og kjønnsoppfatning, i over 30 år.

Benestad identifiserer seg som både mann og kvinne og kalles derfor for «hen». Gjennom sine møter med mennesker har hen kategorisert folk inn i syv ulike kjønn:

  • Hunkjønn – Kvinner som selv omtaler seg som hunkjønn og har XX-kromosom kvinnekropp, pupper og livmor.
  • Hankjønn – Men som omtaler seg som hankjønn og har XY-kromosom, mannekropp og penis.
  • Interkjønn – Mennesker som kan ha flere forskjellige sammensetninger av genitalier, kromosomer og hormoner.
  • Transkjønn – Mennesker som opplever at det ikke er samsvar mellom kjønnet mann er fysisk født med mellom beina, og det man føler i hodet.
  • Kjønnsflytere – Mennesker som veksler mellom å føle seg som mann, kvinne, eller andre kjønn. De kan også veksle utseendemessig i hvordan de velger å kjønnsidentifisere seg.
  • Kjønnsavviser – personer som kan være fysisk født som både mann og kvinne og ha alle slags kropper, men som forkaster kjønn og mener at det er en kulturell oppfinnelse.
  • Evnukkjønn – Født som mann, men som ønsker å fjerne testiklene.

– Kjønn er ikke noe som står i lærebøkene, kjønn er selvopplevd. Av personer med kjønnsinkongruens, så finnes det flest innenfor transgruppen i Norge. Dernest finner du en del kjønnsflytere og kjønnsavvisere og interkjønn. Det er få evnukkjønn i Norge, sier Benestad.

– Det er vanlig å kjenne på opplevelsen av hvilket kjønn man er helt ned i treårsalderen og oppover. De fleste som endrer oppfatning av eget kjønn gjør det innen de er 13 år. For mange er det da lett å tenke at hvis du ikke føler deg som en jente, så er du gutt, eller omvendt. Slik er det nødvendigvis ikke, Benestad og forklarer videre:

– Jeg pleier å sammenligne det med hvor krevende det er å bestemme seg for hvilken rett som er favoritten din hvis du har alle verdens restaurantmenyer å velge fra. Det er vanskelig å avgjøre hvis du ikke ha smakt på mange.

Hen mener det må være aksept for å teste ut flere kjønn, hvis man ikke føler seg som det man ble tildelt ved fødsel.

– Det er aldri kjønnsorganet som bestemmer hvilket kjønn du er, det er bare med på å bekrefte eller avkrefte.

Store biologiske forskjeller

– Hva tenker du om dem om bare mener at det finnes to kjønn?

– Jeg synes nok at de er kunnskaps- og hjelpeløse. De velger i så fall å se bort ifra den biologiske forskningen rundt kjønn. Det finnes utallige eksempler på hvordan vi er født med ulike kjønnskromosomer – for vi er ikke enten mann med XY eller kvinne med XX. Det finnes mange biologiske variasjoner som ikke er synlige, så selv om kjønnsorganene er synlige, så er de nødvendigvis ikke kjønnsgjeldene.

Esben Ester Pirelli Benestad.
Esben Ester Pirelli Benestad. Foto: Kjell Inge Søreide

Benestad mener det er mulig å spore biologiske spor hos alle som opplever kjønnsinkongruens, men at dagens metoder for å granske genene våre ikke er avanserte nok.

– Én dag er vi kanskje der at vi gjennom kompleks testing kan forutse hvilket kjønn et foster eller barn vil føle seg som senere i livet, fordi det ligger programmert i oss alle. Kjønnsidentitet er ikke et påfunn, det er ikke noe slags hobby.

– Fram til 2014 hadde forskere påvist mer enn 100 gener som har betydning for hjernedifferensieringen rent kjønnsmessig. I dag vet vi mye om forskjellen på en manne- og en kvinnehjerne og rent medisinsk det er veldig lett å identifisere sannsynlig mannlig eller kvinnelig kjønn ved å granske en hjerne. Men nylig har man begynt å forske på hjerner til transpersoner som meg, og de umiddelbare funnene har gjort at man allerede har begynt å bruke et nytt begrep kalt «brain intersex», nettopp fordi hjernen til transpersoner viser seg å være åpenbart annerledes, sier Benestad.

Mener det finnes mer enn syv kjønn

Ask Berglund (21), politisk nestleder i Skeiv Ungdom, mener det finnes mer enn syv kjønn.

– Jeg tenker at det ikke er noe poeng i å begrense antall kjønn, uansett om verden ønsker å operere med to, syv eller 30 kjønn. Mennesker er veldig glad i å kategorisere, men det er ikke slik kjønnsidentiteten i hjernen fungerer. For noen kan kategorier gjøre det lettere å finne ut av hva man er, men for andre kan det føles vanskeligere fordi en kjønnsfølelse er unik. Jeg tror nødvendigvis ikke at to personer opplever kjønn som det samme, selv om de kan plasseres i samme «bås».

Ask Berglund. Foto: Privat
Ask Berglund. Foto: Privat

Berglund forklarer at det å finne sin kjønnsidentitet kan være en lang prosess, og i mellomtiden kan det være veldig vanskelig å bli kalt mann eller kvinne uten å føle seg som det.

– Det er ikke lett å skulle gå å rette på folk. Å skulle be om å bli kalt «hen» kan også være vanskelig hvis man ikke har funnet helt ut av ting ennå. Derfor er et miljø som Skeiv Ungdom så viktig, fordi der man kan finne ut av ting og kanskje veksle mellom ulike kjønnsuttrykk uten at man må forklare eller kategorisere seg. Vi har egentlig ikke peiling på hvem som er hva i organisasjonen vår, for det er ikke viktig. Vi forholder oss til at mangfoldet er stort og fantastisk.

– Følte jeg meg ikke alltid som en mann, men heller ikke en kvinne

Selv er Berglund en ikke-binær transmann. Det vil si at han er født som kvinne, men har en flytende kjønnsidentitet mellom mann og ikke-binær – en samlebetegnelse for identiteter utenfor mann og kvinne, for eksempel kjønnsløs.

– Jeg identifiserte meg i noen år som en transmann, altså en mann som ble tildelt kjønnet kvinne ved fødsel. Men så følte jeg meg ikke alltid som en mann, men heller ikke en kvinne. Etter en stund fant jeg begrepene kjønnsflytende og ikke-binær, som passer meg fint.

– Jeg er ganske trygg på meg selv og min kjønnsidentitet, og har vært det lenge, men jeg kan fremdeles bli møtt med spørsmål om hvorfor jeg ikke gjør endringer på kroppen min. Noen synes det er rart at jeg fysisk ser ut som en kvinne med pupper, men kan føle meg som en mann. Men det er ikke noe stress for min del, fordi jeg vet jo hva jeg er. Det er samfunnets normer som vil at jeg skal se annerledes ut for å uttrykke hvem jeg er på innsiden. Jeg har ikke noe konsept av hva fysisk mann er, for jeg ser ikke på hankjønn som noe kroppstilknyttet.

21-åringen forklarer at noen er opptatt av å plassere seg i en spesifikk kategori for å bli forstått, mens andre syntes det forvirrer mer enn det hjelper.

– I Norge har vi kommet et stykke på vei i å anerkjenne og akseptere ulike kjønn, men vi har også en lang, lang vei å gå. I seksualundervisningen blant annet, så inkluderes ikke kjønnsmangfold. Også har vi dessverre bare to juridiske kjønn. Sist men ikke minst, så har vi en lang vei å få i forhold til folks forståelse av kjønn. Det er fremdeles mange som ikke anerkjenner meg, og det er provoserende, sier han.

Stramme rammer for kjønn og seksualitet

Sexologisk rådgiver Heidi Leona Norum mener det er en svært krevende oppgave å skulle vri samfunnet til å akseptere flere kjønn full ut. I Norge, som i de fleste land i verden, er det heteronormen som råder.

– Heteronormen handler om at det bare finnes menn og kvinner, at det er gjensidig utelukkende kategorier og at alle skal identifisere seg med det kjønnet man ble tildelt ved fødsel. Den sier videre noe om hvordan man skal oppføre seg som mann eller kvinne, og at menn og kvinner blir tiltrukket av hverandre.

Sexologisk rådgiver Heidi Leona Norum. Foto: Privat
Sexologisk rådgiver Heidi Leona Norum. Foto: Privat

Norum forklarer at heteronormen gjenspeiles i det norske lovverket og gir fordeler til de som følger den.

– Den gjenspeiles også i kulturen vår, hvordan samfunnet er bygget opp som for eksempel i inndeling av kjønn på offentlig toaletter, historier som blir presentert i bøker og på TV, oppdragelse og forventninger til barn og så videre. De som forholder seg til normene, får privilegier og slipper sanksjoner. Mange som bryter med normene, har vansker med å få tilgang til goder og rettigheter, og blir stadig sett rart på, blir mistrodd og forstått feil av omgivelsene, sier sexologen.

– Diskriminering, vold og drap

Internasjonalt finnes et uttrykk kalt cisnormen, som er antakelse om at alle har et såkalt samsvar mellom kropp, uttrykk, juridisk kjønn og kjønn tildelt ved fødsel. Norum mener at hvis man bryter med den rådende kjønnsnormen, så blir møtt med mistro, fordommer og blir diskriminert på skole, i jobbsammenheng, av helsevesenet og i andre deler av velferdsstaten.

– Ved å bryte rådende kjønnsnormer risikerer man å bli sett rart på, bli utsatt for ulike sanksjoner og diskriminering, og i verste fall vold og drap som vi vet skjer med jevne mellomrom.

– Hva som er kirurgisk mulig sier ingenting om biologien

Avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, Ira Haraldsen, har som oppgave å avvise og godkjenne nordmenn for kirurgisk kjønnsbehandling på Rikshospitalet. Men hun tror ikke det bare finnes mann og kvinne av den grunn.

– Men det er klart at kirurgisk sett, så operere vi med to kjønn. Mann eller kvinne. Men hva som kirurgisk er mulig sier ingenting om biologien. Kjønnsforståelse er hovedsakelig knyttet til reproduksjon, men reproduksjon er ikke like betydningsfullt i moderne tid. For 200 år siden ble vi bare 30-40 år gamle og da var vi reproduktive halve livet, men nå er formering en mye mindre del av livene våre og da får gjerne kjønn en større betydning.

Hun mener det er umulig å kategorisere kjønn.

– Jeg er humanbiolog, så for meg er kjønn noe høyst kompleks. Kjønn er i hver celle, og hvordan cellene er sammensatt utgjør hvordan man opplever kjønn. Det finnes både mannlig og kvinnelig informasjon i alles celler til enhver tid. Det er helt meningsløst å skulle kategorisere kjønn, for da kan det være alt fra null til 70, eller mer. Jeg tror det er en komplett begrensing på lang sikt.

Avdelingsleder Ira Haraldsen. Foto: Kaja Kirkerud
Avdelingsleder Ira Haraldsen. Foto: Kaja Kirkerud

– Å være trans er noe av det villeste vi kan tenke oss

Hun er enig med sexolog Norum i at det ikke er nok aksept for transkjønnede i samfunnet i dag. Og hun tror det er mye av grunnen til at mange innbiller seg at kirurgi er eneste løsning.

– Den eksplosive økningen i nordmenn, både unge og voksne, som ønsker kjønnsbehandling trenger nok ikke kirurgi. For noen er hormonbehandling løsningen, for andre er det psykoterapi, mens for veldig mange handler det mest om å kunne leve uten skam. Vi må befri oss fra tankegangen om at kirurgi er den eneste løsningen. Kirurgi er det riktige for en liten gruppe mennesker, en minimal gruppe sammenlignet med hvor mange nordmenn som har en annen kjønnsidentitet enn det underlivet de er født med.

Hun tror det norske samfunnet bare er i startgropen av å forstå kjønnsmangfoldet.

– Det er nok ikke nok aksept i samfunnet i dag. Kjønn er i seg selv en provokasjon fordi det dreier seg om sex. Det tar stort sett lang tid for et samfunn å overvinne sine moralkodekser, og i vår livstid er det å være trans kanskje noe av det villeste vi kan tenke oss – fordi vi ikke forstår. Mange forstår ikke at noen er villig til å utsette seg for medisinsk risiko for å få en ny kropp og syntes det er avskyelig.

Må snakke om fordommene

Hun tror vi må bli mye flinkere til å snakke om at noen faktisk syntes det er avskyelig, slik at det ikke bare blir politisk korrekt å si at man akseptere ulike kjønnsidentiteter – hvis man innerst inne ikke gjør det.

– Jeg tror de fleste mennesker er konvensjonelle og unnvikende. De kan bable i vei om aksept, og det høres veldig fint ut, men jeg tror ikke helt på det. Ofte er det vanskeligere å være ærlig og jeg mener vi må bli flinkere til å snakke om fordommer. Jeg må kunne fortelle deg at jeg for eksempel har vanskeligheter med å akseptere kjønnsuttrykket ditt. Også kan du spørre meg hvorfor du ikke aksepterer meg og blir provosert, sier hun og avslutter:

– Diskusjonen og fordommer tror jeg er viktigere enn å snakke om aksept. Å stilne den diskusjonen tror jeg er noe av det farligste vi gjør.