Etter et valg er det helt naturlig at partiledelsen i alle partier flytter rundt på sentrale politikere i Stortinget, såkalte talspersoner eller komite- og fraksjonsledere. Etter et valgnederlag som, Ap har vært gjennom, er det i hvert fall naturlig. Det er veldig forståelig at man blir skuffet hvis man ikke får den posisjonen man ønsket seg, men det er vanskelig å forstå at man går til offentlig motangrep. For det er en kamp det er umulig å vinne. Når partiledelsen i Ap har bestemt seg for at en av partiets nestledere skal ha posisjonen du ønsker deg, er det bare å akseptere det og bite i seg skuffelsen. Alt annet gjør det bare vondt verre.

Det var VG som først skrev at Ap-nestleder Trond Giske ville ha jobben som partiets finanspolitiske talsperson, en jobb Marianne Marthinsen har hatt i tre år og som hun veldig gjerne skulle fortsatt i.

Mange i Arbeiderpartiet irriterer seg grenseløst over at denne maktkampen ble til offentlig gjørmebryting. Det får i stor grad Marthinsens støttespillere og og hennes fylkeslag Oslo Ap ansvaret for. Med rette. Det er blitt lagt merke til i Ap at fylkesleder Frode Jacobsen offentlig har uttalt seg i maktkampen.

KRITISK: TV 2s politiske kommentator, Aslak Eriksrud.
KRITISK: TV 2s politiske kommentator, Aslak Eriksrud.

Men Marianne Marthinsens støttespillere i Oslo Ap kan ha gjort seg selv flere bjørnetjenester ved å ta denne kampen i åpent lende. For det første var det en kamp de ikke kunne vinne. I tillegg kan det gjøre det vanskelig for en annen av Oslo Aps fremste stortingspolitikere, nemlig Espen Barth Eide, å få den posisjonen han kanskje ønsker seg mest: ledervervet i utenrikskomiteen. For den jobben har lederen i Aps kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt, hatt i fire år.

Når flere bruker feminist-argumentet mot Giske og partiledelsen i vrakingen av Marthinsen, kan det bli krevende for Støre å flytte Huitfeldt til en annen sentral rolle og la Barth Eide overta lederjobben i utenrikskomiteen. Selv om det kunne vært et smart trekk å flytte rutinerte Huitfeldt til en komite med en skarpere opposisjonsprofil enn den mer konsensusorienterte utenrikskomiteen.

Ap-ledelsen kunne gjort dette så uendelig mye smartere. De kunne satt sammen et nytt lag på Stortinget og fortalt en offensiv historie om at man flytter dyktige kvinner fra konsensusorienterte og litt fargeløse posisjoner og over til skarpe opposisjonsleder-roller i viktige fagkomiteer, som arbeids- og sosialkomiteen og for eksempel helse-, justis eller transportkomiteen for nevne noen. I den settingen, ville det vært lett å forstå at partiet vil ha sin fremste bulldozer, Trond Giske, til å rendyrke opposisjonsrollen i finanskomiteen. Nå sitter i stedet mange igjen med et inntrykk av at dyktige kvinner i Ap holdes nede.

Les også: Ap-rådgivere slutter med øyeblikkelig virkning

Kort oppsummert: Maktkampen i Ap har ingen vinnere, bare tapere. Her er tre av dem:

  • Marianne Marthinsen, som tapte maktkampen, og dermed fremstår som en vraket og svekket politiker, i stedet for å være en som fikk en ny viktig posisjon for partiet. Hun er dyktig og, etter min mening, en stortingsperiode unna å kunne være en reell kronprinsesse, en som kan overta Ap etter Støre.

  • Trond Giske, som lett vant maktkampen, men som fremstår for mange som en maktkåt 50 år gammel mann som posisjonerer seg selv og albuer seg frem på bekostning av yngre kvinner.

  • Den som fremstår som den største taperen i denne farsen, er Jonas Gahr Støre. Han leder partiet og fremstår som en svak leder, en som ikke en gang klarer å forankre og holde orden på fordelingen av komiteverv til egne stortingsrepresentanter.

Litt stygt sagt, men likevel: Hvordan kan du styre et land om du ikke kan styre konstitueringen av din egen stortingsgruppe?