Det finnes det omlag 100 000 alkoholiker i Norge. Elisabeth Grønningsæter (62) og Trude Bjercke Strøm (50) er to av dem. De mener damer og alkohol er et av de største tabuene vi har.

I NRK-serien «Forført av spriten» forteller de, sammen med tre andre, sin historie.

Begynte med rødvinsglass om kveldene

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kalle meg selv en alkoholiker, sier Elisabeth Grønningsæter.

Hun har en forhistorie som narkoman, men ble etter mange år nykter og kristen.

– Jeg hjalp mange andre i rusmiljøet, giftet meg, fikk tre barn, og opplevde meg selv som en god mor.

VILLE HA MER: Elisabeth likte å nyte et glass rødvin – så eskalerte det. Foto: TV 2.
VILLE HA MER: Elisabeth likte å nyte et glass rødvin – så eskalerte det. Foto: TV 2.

Etter hvert begynte Elisabeth å drikke på samme måte som andre drakk alkohol; til mat, med venner eller en lønningspils med jobben.

– Men etter hvert ville jeg ha mer. Det var så lett å sette seg ned og slappe av med et rødvinsglass.

Så eskalerte det.

For Trude Bjercke Strøm begynte misbruket først med piller.

– Jeg havnet i psykiatrien og fikk piller mot angst og depresjoner.

På grunn av alkoholimse i familien fikk Trude beskjed om å være forsiktig med alkohol.

Men da Trude havnet i en psykose og datteren måtte flytte til faren sin, slo avhengigheten til for fullt.

– Jeg mistet meningen med livet. Smerten ble så uutholdelig at jeg forsøkte alt for å fjerne den smerten. Jeg prøvde å flykte fra følelsene mine.

PSYKIATRIEN: Trude startet med piller mot angst og depresjon. Foto: TV 2.
PSYKIATRIEN: Trude startet med piller mot angst og depresjon. Foto: TV 2.

Vendepunktet kunne gått galt

Elisabeth og Trude har vært rusfri i henholdsvis 10 og 15 år, men vendepunktet var dramatisk for dem begge.

Elisabeth hadde sittet oppe en fredagskveld -og natt og drukket vin.

– Datteren min vekket meg på formiddagen og spurte om jeg kunne kjøre henne på jobb.

Elisabeth husket ikke hvor lenge hun hadde sovet, men tenkte at datteren måtte komme seg på jobb.

– På veien kjente jeg at jeg ikke burde ha kjørt.

Elisabeth fikk satt av datteren og vendte hjemover.

– Jeg burde ha stoppet, men jeg ville hjem.

Bilen begynte å dra side til side og Elisabeth havnet over i motsatt veibane. På gangveien ved siden av var det folksomt og flere var ute på lørdagstur.

– Jeg kjørte over gangstien og kjørte rett inn i en fjellvegg.

– Det første jeg tenkte var at jeg skulle stikke av, men jeg fikk ikke start på bilen.

Da ambulansen kom måtte Elisabeth blåse i alkometeret. Det visste hun at ikke kom til å gå bra.

Politiet ble med på sykehuset i vente på resultat av blodprøven.

– Bare det at politiet sitter der og venter, mens de ikke finner blodårene, og jeg sitter der ustelt.. Jeg kjente på en skamfølelse jeg aldri har kjent på.

Da Elisabeth kom hjem ringte hun rusklinikken med det samme.

For Trude kunne livet også gått tapt. Hun våknet en morgen av at det er vått i sengen. Trude forsto ikke hva som hadde skjedd og hun husket ingenting.

– Det hadde vært en brann i sengen min, og jeg kunne ikke huske at jeg hadde slukket den engang.

– Da tenkte jeg; enten tar jeg livet av meg eller så gjør jeg noe annet.

Som et lyspunkt i benektelseskallet, så Trude for seg datteren Caroline sin foran sengen.

– Tar jeg livet av meg nå, ødelegger jeg livet til Caroline, tenkte jeg.

Da ringte hun venninnen sin Rigmor som hadde stått henne nær hele kampen mot rusen.

– Jeg sa jeg vil leve, men jeg trenger hjelp. Da kom Rigmor ti minutter senere.