Mens utjevningsmandatene tidligere skulle oppveie både geografrisk skjevhet og skjevheter mellom partiene, er det bare den siste typen skjevhet som skal oppveies med den nye ordningen. Hvert fylke skal ha et utjevningsmandat, som fordeles ut fra nasjonal oppslutning.

Det er bare partier med over fire prosents oppslutning på landsbasis som har rett på utjevningsmandater. Reglene for hvordan de skal fordeles mellom partiene er fastsatt i Grunnloven.

Antall beregnes slik:

Hvor mange utjevningsmandater hvert enkelt parti skal på landsplan beregnes på samme måte som fordelingen av direktemandatene i hvert enkelt fylke, dvs. at stemmetallene skal deles på 1,4 – 3 – 5 – 7- 9 osv.

Nasjonal valgkrets

I utregningen av fordeling av de 19 utjevningsmandater mellom partiene, betraktes hele landet som en krets. Partier over fire prosents oppslutning med størst restkoeffisienter (etter at de 150 distriktsmandatene er tatt hensyn til) får mandater inntil 19 mandater er fordelt. Denne utregningen er blind for geografi.

Fylkesfordelingen

Når man har funnet ut hvor mange utjevningsmandater det enkelte parti skal ha, skal de foreldes på fylkene. Hvert fylke skal ha et utjevningsmandat Om et parti ikke har fått mandat i fylket, er det antall stemmer som skal brukes i de videre beregningene. Har et parti derimot fått et eller flere mandater skal ta det totale antall stemmer for partiet i fylket, og dele dette på et tall som er det dobbelte av antall distriktsmandater partiet har fått i fylket pluss en.

Fylkesfaktor

Så skal man finne ut hvor mange stemmer som gjennomsnittlig ligger bak hvert av direktemandatene i hvert fylke. Antall avgitte stemmer i fylket skal deles på antall mandater. Dette tallet kalles for fylkesfaktor.

Fylkesfaktoren må regnes ut fordi utjevningsmandatene ikke lengre skal virke geografisk utjevnende. Fylkesfaktoren utligner forskjellen mellom fylkene i folketall for å få fokus på partienes relative styrke.

Slik regnes fordelingen ut

Stemmetallene for partier som ikke har fått direktemandat og reststemmetallene for de øvrige partiene skal deles på fylkesfaktoren. Da fremkommer et tall som kalles restkoeffisient. Disse skal nå ordnes etter størrelse for alle partiene samlet.

Utjevningsmandatene skal så fordeles ut fra størrelsen på restkoeffisientene. Det første utjevningsmandatet skal gå til det partiet som har den største restkoeffisienten. Det andre utjevningsmandatet til det partiet som har den nest største osv. inntil det enkelte parti har fått det antall utjevningsmandater de skal ha.

Forskyver mandatene

Når et fylke har fått et utjevningsmandat kommer det imidlertid ikke i betraktning i den videre fordelingen av utjevningsmandater. Rent matematisk vil flere partier ha sine høyeste restkvotienter i samme fylker, men fordi hvert fylke kun skal ha et utjevningsmandat må man gå lenger ned på den rangerte listen for å fordele de påfølgende utjevningsmandater.

Små endringer i antall stemmer på partiene vil kunne gi endring i fordelingsrekkefølgen mellom partiene, og dermed forskyve hele utregningen av hvilke mandater som kommer inn på utjevningsmandat.

Det kan vel være verdt å merke seg at de siste utjevningsmandatene kan komme i fylker der partiene ikke står spesielt sterkt.