Sent torsdag 20. juli rammet et jordskjelv den greske ferieøya Kos, og et område rundt den tyrkiske byen Bodrum.

En svenske og en tyrker mistet livet. Norske Martin Bakkejord Skolbekken fra Nes i Akershus var sammen med noen kompiser på Kos denne kvelden.

22-åringen slapp så vidt fra det i live.

– Vi satt på en uterestaurant denne kvelden. Plutselig begynte det å riste kraftig. Den ene kompisen min ropte «jordskjelv!», forteller han til TV 2, snaue tre uker etter den dramatiske natta.

Se hele intervjuet med 22-åringen i 21 Nyhetene på TV 2.

Reddet av kompisen

Martin sier at han så bygningen komme mot seg, og forsøkte å komme unna. De to kompisene klarte å hoppe over et gjerde like ved, og kom seg dermed i sikkerhet. Da Martin skulle til å hoppe, merket han at det var for sent. Han satt fast.

– Jeg prøvde å reise meg opp, men det er ingenting som fungerer. Jeg fylles av en veldig panikk, redsel, frykt. Jeg var sikker på at jeg var ferdig. At jeg skulle dø.

– Jeg sier til den ene kompisen min at det er slutt. Men han klappet meg på skulderen og sier at han skal få meg hjem. «Dette fikser jeg».

Her er Martin (til venstre) i aksjon mot Lyn 2 i 2013. Foto: FUVO.
Her er Martin (til venstre) i aksjon mot Lyn 2 i 2013. Foto: FUVO.

Kameraten tok av seg beltet og t-skjorten og surret de rundt Martins bein for å stoppe blødningene.

Det gikk rykter om at det skulle komme en tsunami, og guttene forsøkte å flykte vekk. Martin ble båret på et brett. De dro til en politistasjon, men der var det ikke hjelp å få. Etterhvert fant de en som kunne kjøre dem til sykehuset.

Der gikk han i sjokktilstand. Han kommer til seg selv på flyet til Kreta, hvor han skulle til et større sykehus. Med ham var faren til en av de to kameratene, som han er evig takknemlig.

Foreldrene hans kom til sykehuset. Det første Martin sa var at han ikke ville bli sittende i rullestol, selv om det viste seg at han måtte amputere begge beina.

Skal gå i november

Nå har han et stort mål: Veien til gange.

– Det er mitt livsmotto nå. Jeg har satt et mål om at jeg skal kunne gå på bursdagen min 14. november. Det skal jeg klare.

Martin har allerede begynt opptreningen. Han velger å se lyst på livet.

– Det er en utfordring, og jeg skal igjennom mye. Men hva er det Dag Otto sier? «Det umulige tar bare litt lenger tid».

De første ukene etter ulykken har savnet etter fotballen vært stort hos Martin. Han har vært aktiv fotballspiller siden han var fem år. De siste seks årene har han spilt for FUVO - Funnefoss Vormsund Idrettslag.

Han har ikke gitt opp tanken om å en dag spille fotball igjen. Likevel er han forberedt på at han ikke kan vende tilbake på det nivået han var.

– Det føles jævlig. Det kommer til å bli et tøft savn. Men jeg vet at jeg kommer til å kunne være med gutta og rundt laget på andre måter.

I helgen var han tilbake på stadion, og ble hyllet av lagkameratene.

Å delta i Paralympics er en av mulighetene som Martin vil se nærmere på.

– Flere har spurt om jeg vil være med på Olympiatoppen for å trene. Noen har også spurt om jeg kan tenke meg å være en slags talsperson for andre i liknende situasjon. Dette er ting som virker spennende, men jeg har en jobb fra før.

Martin er bilselger, og sier at det er viktig for ham å komme tilbake i arbeid. Han roser arbeidsgiveren som har vært veldig støttende.

Ingen kan klandres

Han er glad verken han eller noen andre kan klandres for det som har skjedd.

– Det er ingen som har kjørt i fylla eller gjort noe annet dumt. Jeg hadde bare ekstrem uflaks og var på feil sted til feil tidspunkt. Jeg har ingen å være sur eller bitter på.

– Hadde jeg vært et sekund kjappere, hadde det kanskje gått bra. Men hadde jeg vært et sekund treigere hadde jeg kanskje vært død.

Matins far, Jarle Skolbekken, sier han er imponert over sønnens mot etter ulykken.
Matins far, Jarle Skolbekken, sier han er imponert over sønnens mot etter ulykken.

Martins far, Jarle Skolbekken, sier til TV 2 at de siste ukene har vært fylt både med en enorm glede, og samtidig en sorg.

Dagen etter sjokkbeskjeden fra Hellas dro han ned til sykehuset sammen med Martins mamma.

– Der og da betydde det lite hvilke skader Martin hadde. Det eneste som var viktig var at han levde og var til stede. Det var sterkt.

Faren roser sønnen for hvordan han han har taklet det.

– Han har taklet både sorg og smerte. Vi har søkt til ham for støtte. Nå er vi realistiske optimister med en fantastisk tro på framtiden.

Nå bruker far og sønn mye galgenhumør, mens mor før den tyngste omsorgsoppgaven.

– Martins mamma har vært fantastisk. Mor er mor og det finnes bare en av henne. Hun står der når det trengs. Vi har så mye bra folk rundt oss vi, at vi kan nesten ikke mislykkes. Da gjør vi noe gæernt.