Hun gamblet, og tapte.

Så, Storbritannia, hva skjedde egentlig? Det er dagen derpå i London, og jeg må riste på hodet; britene har klart det igjen.

Jeg er overrasket, selvsagt er jeg det, men samtidig ikke. For de gjorde det samme i parlamentsvalget i 2015 og under folkeavstemningen i fjor.

Valget som skulle øke statsminister Theresa Mays flertall i Underhuset, endte med at ingen partier fikk rent flertall. May vil nå forsøke å danne regjering med støtte fra det nordirske unionistpartiet DUP. Partiet var for Brexit, men ønsker blant annet en myk grense mot Irland. Dette er en uprøvd konstellasjon, og er det motsatte av det som var Theresa Mays intensjon i dette valget, nemlig ro og stabilitet.

Theresa May tok alle på sengen da hun lyste ut nyvalg 18. april. Hun hadde gjentatte ganger forsikret at hun IKKE ønsket et nytt valg, men siden meningsmålingene viste at hun ledet med over 20 prosentpoeng virket det nok som en god idé. Dessuten var jo opposisjonsleder Jeremy Corbyn en katastrofe. Dette var en mulighet til å feie all motstand til side i flere år fremover.

«Crush the saboteurs» var den krigerske overskriften i Tory-avisen the Daily Mail. Selvsagt ville hun dra dette i land. Theresa Mays første U-sving var et faktum.

Strategien til Mays team var tydelig fra dag én; hun skulle fremstilles som en sterk og stabil leder, og den eneste sanne forsvareren av Brexit. Margaret Thatcher anno 2017. Annen politikk hadde hun og hennes lille team av rådgivere brukt mindre tid på, det ble tydelig da hun la frem De konservatives manifest. Her var det ikke mange gode nyheter for folk flest, tvert imot fikk velgerne beskjed om å stramme livreima nok en gang.

Det er akkurat som om hun ikke liker oss
Britisk velger

Blant de mest kontroversielle forslagene var det om den såkalte demensskatten, som gikk ut på å øke egenandelen på eldreomsorg.

Betalingen skulle først skje når personen var død ved at staten tok beløpet fra eiendom eller annen formue som ellers ville gått i arv. Planen var dårlig utformet og lite gjennomtenkt. May og hennes folk ble drevet fra skanse til skanse, og til slutt måtte hun snu. En ny U-sving var et faktum. The lady was for turning.

Samtidig hadde Labour også lagt frem sitt manifest, og det ble godt mottatt av mange. Noen lurte på hvor partiet skulle finne penger til å betale for alle forslagene, men etter sju år med innsparinger og kutt var det mange som satte pris på at det nå skulle satses på helse, eldreomsorg og utdanning. Labour begynte å klatre på meningsmålingene.

I tillegg gjorde den utskjelte Jeremy Corbyn en god valgkamp. Han beviste hvorfor han har gått seirende ut av en lederkamp i Labour to ganger. Han var smilende og avslappet, optimistisk og positiv. Særlig de unge var begeistret for Corbyn, og mange begynte å snakke om en Bernie Sanders-effekt.

Theresa May derimot, virket ukomfortabel ute blant vanlige folk. – Det er akkurat som om hun ikke liker oss, sa en velger jeg traff i et typisk arbeiderklasse-strøk i London.

Hun virket også ukomfortabel når hun svarte på spørsmål fra media, og ramset bare opp de samme forslitte frasene hun hadde sagt siden hun flyttet inn i 10 Downing Street i fjor sommer. «Strong and stable», «stronger together», «Brexit means Brexit». Når hun begynte på en setning, visste vi hvordan den sluttet. Hun gjorde få intervjuer, og nektet å møte Corbyn til partilederdebatt. Begrunnelsen for dette? Jo, hun var så opptatt med å tenke på Brexit, og hadde ikke anledning til å bruke tid på slikt, sa hun og rådgiverne. Hvem var det som lyste ut dette nyvalget tre år før tiden?

I valgkampen sa May at hun ikke ville være statsminister om hun mistet seks seter i Underhuset. Hun har mistet 13 seter, men vil likevel forsøke å danne regjering. Vi bør vel ikke være overrasket over at hun foretar nok en U-sving.

Spørsmålet nå er om hun overlever som partileder for De konservative. Innad i partiet er de rasende på uføret Mays gambling har ført dem ut i, og i partiets historie finnes det mange eksempler på svekkede partiledere som har blitt utfordret av sine egne.

Come what may.