Det er vanskelig å peke på et nøyaktig punkt når samfunnsutviklingen glir inn i et nytt kapittel. Akkurat når vi snur sida i den store boka. Nye epoker blir som regel til gjennom små drypp, og det er først i etterkant at man innser hvor langt vi har kommet fra «normalen».

Robotisering og digitalisering er eksempler på enorme omveltninger som ikke skjer i dag uten at det synliggjøres av enkelthendelser.

I andre tilfeller får vi derimot tydelige pekepinner på at ting er i endring. Pearl Harbor-angrepet, Berlinmurens fall, og 11. september var alle hendelser som skrek ut at vi kom til å våkne til en ny virkelighet neste morgen.

Slik var det også med valget av Donald Trump. Men det er de daglige dryppene vi nå opplever som illustrerer hva den endringen faktisk betyr.

Fratredelsen fra Paris-avtalen er trolig et sånt drypp. Trumps opptreden i Brussel og på Sicilia et annet. Sammen med andre hendelser, som gårsdagens sjokkvalg i Storbritannia, avslører det at vi kanskje er i ferd med å tre inn i en ny tid. En mer usikker tid.

Å abdisere betyr å si ifra seg et embete eller verdighet. Etter rundt 140 dager i Det hvite hus viser Donald Trump tegn på at han virkelig ønsker å gjøre begge deler på vegne av USA.

Jeg ble født på slutten av Den kalde krigen. Så lenge jeg kan huske har USA hatt en ubestridt rolle som verdens hegemon – verdenspolitiet, og supermakten over alle andre. Selv om det er mange som syns lite om akkurat dette, er det vanskelig selv for disse å nekte at i det store bildet har en slik situasjon skapt relativ stabilitet i internasjonal politikk.

Jeg sier ikke at en ny epoke kommer over natten. Mange ting taler for at USA vil fortsette å inneha posisjonen sin en god stund til. Vetomakt i Sikkerhetsrådet, en-fjerdedel av verdensøkonomien, herredømme over ferdsel på verdenshavene, og et forsvarsbudsjett som er større enn de neste åtte landene til sammen. Dette er bare noen av faktorene som sikrer landets posisjon på toppen.

Men herredømmet hviler også på politisk makt, og Donald Trump har på kort tid vist hvor skjør den politiske makten virkelig er. Politikk er symbolikk, noe presidenten vet utmerket godt. Ved å trekke USA ut av Paris-avtalen viser at han setter sine velgere over resten av verden, koste hva det koste vil.

Vil verden finne seg i dette? Reaksjonene etter Trumps beslutning tyder på at svaret er nei. Kun to andre land, Nicaragua og Syria, har unnlatt å skrive under på Paris-avtalen. Med andre ord, det er Trump mot alle andre. I tillegg står ledere som Macron, Trudeau, Merkel, Putin og Xi Jinping i kø for å sette sitt merke på verdenssamfunnet, på godt og vondt. Mange, om ikke alle av disse er avhengige av USA på mange felt, og det vet de. Men, jo flere ganger Trump fremstår like irrasjonell som i klimaspørsmålet, overfor bokstavelig talt resten av verdens land, jo lettere blir det for «den nye vinen» å ta politisk avstand fra USA. Kapitalen brytes ned, steg for steg.

Det er heller ikke bare konkrete tiltak, som å trekke USA utav Paris, som er i ferd med å endre USAs posisjon og «standing» i verden. Trumps væremåte, fremtoning og ordvalg hjelper ikke. Å abdisere betyr som sagt også å si ifra seg verdighet. Trumps Twitter-konto har blitt et utstillingsvindu for presidentens spontanitet, fantasi og til tider kortsiktige tankegang: konspirasjonsteorier, feilstaving, covfefe, personangrep og undergraving av den frie pressen.

Mange av Trumps støttespillere elsker dette. Støtten blant republikanere er nesten like sterk i dag som i januar, selv om målinger viser at entusiasmen har dalt noe. Hans egne ser på dette som en måte å terge den politiske eliten og mediene. Men utenfor det republikanske parti, og utenfor USA, reagerer de fleste med undring og bekymring. Tweet for tweet mister USA respekt på verdensarenaen.

Etter Trumps Paris-beslutning skrev frilansjournalist og USA-kjenner Lene Johansen på Facebook at vi ikke bør bli overrasket over at Trump gjennomfører sine valgløfter. Og at «vi bør begynne å forholde oss til politikken i vår fremste internasjonale samarbeidspartner slik den er, ikke slik vi mener at den burde være.» Det er et godt poeng, og noe vi gjerne glemmer her i Norge. Samtidig bør ikke Trump heller bli overrasket når verden reagerer med vantro på hans beslutninger. Få tok valgløftene seriøst, selv blant hans egne. Resultatet blir uansett at Trump, og nå USA, blir stående med en fot i fortiden, mens resten av verden fortsetter sin ferd mot framtida.

Hvor langt vi har kommet fra «normalen» på 140 dager er vanskelig å si. Men at vi er i bevegelse er det vel liten tvil om. Britenes usikre politiske framtid og Trump-sirkuset er bare to illustrasjoner. Hvordan en sånn verden vil se ut uten et dominerende og stabilt USA er vanskelig å si. Selv ønsker jeg ikke å finne det ut.