Det er akkurat ti år siden sønnen Sigur (10) kom til verden på Namsos sykehus. Dagen Julie (35) og mannen Rune (43) hadde ventet på, var endelig kommet.

Men helt siden 30. april 2007 har bursdagen til Sigur vært årets verste dag for Julie.

Mammas jenter

Julie er 35 år gammel, men har opplevd mer smerte og sorg enn hva de aller fleste kan forestille seg.

Historien hennes begynner før den tragiske april-dagen for ti år siden. Den begynner med hennes datter Johanna. Senere kommer historien om datteren Cicilie.

Julie har mistet dem begge.

– Johanna var et sjarmtroll. Hun var grisete, rotete og smilte alltid, sier Julie.

Vesle Johanna gjorde ikke alltid som mamma sa. Men hun slapp unna med det meste likevel.

Sommeren etter at hun fylte ett år var fylt med glede og latter. Hun hadde akkurat begynt å gå, og storesøster Cicilie var sprekkferdig av stolthet over den lille søsteren.

I Overhalla i Nord-Trøndelag bor de tre jentene sammen på en gård, hvor Julie leier et hus.

29. juni 2006 gikk Julie for å legge minstedatteren. Johanna hadde lett feber, men ikke noe mer unormalt enn hva alle barn har fra tid til annen.

KRYBBEDØD: Johanna samme med mamma Julie. Den vesle jenta døde i krybbedød da hun var 14 måneder gammel. Foto: Privat
KRYBBEDØD: Johanna samme med mamma Julie. Den vesle jenta døde i krybbedød da hun var 14 måneder gammel. Foto: Privat

– Jeg tenkte ikke over det, annet enn at jeg sjekket ekstra til henne på kvelden før jeg la meg. Jeg ga henne litt vann, og la meg, sier Julie.

Sover hun enda?

Dagen etter våkner eldstedatteren Cicilie litt over klokken 08.00, men Johanna sov fortsatt. Julie tror nærmest ikke det hun ser, og jubler lett over å kunne hvile ut litt ekstra.

– Men så ble klokken 09.50. Jeg bråvåknet og så på klokken. Og da tenkte jeg: Herregud, sover hun enda?

Plutselig var Julie helt våken. Hun gikk inn til Johanna. Der lå datteren helt stille. Og veldig kald.

– Jeg skjønte med en gang at hun var død, sier Julie.

Instinktet om å redde datteren slo likevel inn. Hun klarte ikke slå riktig nummer, men kom etter hvert frem til politiet. De satte henne over til 113. Minuttene og sekundene til ambulansen kom føltes som en evighet.

Og inni seg forsto Julie at det var over. Johanna var død. For et halvt døgn siden hadde det lille sjarmtrollet gnidd polarbrød med syltetøy over hele sofaen. Nå var hun borte.

– Jeg reagerte først med sinne. Sinne over at legen og sykepleierne ikke forsto at det ikke var noe mer de kunne gjøre. Hun var jo død, sier Julie.

Den 14 måneder gamle jenta døde i krybbedød. Det var ingenting som kunne varslet om det tragiske dødsfallet.

SORG: På ti måneder mistet Julie Barø (35) begge døtrene. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
SORG: På ti måneder mistet Julie Barø (35) begge døtrene. Foto: Kaja Kirkerud TV 2

Å bære en barnekiste

Julie kjente på en sorg som ikke kan beskrives. På sykehuset var det folk overalt. Familie, venner, leger og sykepleiere. Hun hadde alle rundt seg, men var likevel helt borte.

– Etter mange timer var jeg på do. Da så jeg meg plutselig i speilet. Da husket jeg plutselig at jeg hadde avfarget håret mitt kvelden i forveien. Det var helt oransje, og jeg ble så sint. Hvorfor var det ingen som hadde sagt fra om det? Jeg så jo ikke ut.

At datteren var borte klarte hun ikke ta inn over seg. Begravelsen til Johanna ble likevel Julies prosjekt.

– Jeg husker det som en veldig fin dag. Men da fire av oss skulle bære den bittelille kisten, da gikk det opp for meg. At jeg aldri skulle se henne igjen.

Bare måneder før Johanna døde, møtte Julie Rune. Det ble redningen da det sto på som verst. For Julie ble det umulig å vende tilbake til huset hvor Johanna døde. Hun flyttet rett inn til Rune.

Sofaen tilgriset med syltetøy ble med videre. Det gikk lang tid før Julie klarte å vaske vekk fingermerkene etter Johanna.

– Det var siste rampestreken hennes.

Overnatting

Etter bare et par måneder finner Julie og Rune ut at de venter barn sammen.

– Jeg var veldig glad for å være gravid. Men det var også vanskelig å være glad over det, samtidig som jeg bar på sorgen over Johanna, sier Julie.

Gjennom et, fysisk, problemfritt svangerskap økte stadig redselen for at det skulle skje noe med Sigur. Det ble planlagt at den lille gutten skulle komme til verden med keisersnitt.

Dagen før Sigur skulle bli født på Namsos sykehus, skulle Cicilie få reise på overnattingsbesøk til mammas beste venninne, Anne Grete. Der var også bestevenninnen til 7-åringen – Anne Gretes datter. Sammen skulle de tre hygge seg, og vente i spenning på den nye lillebroren til Cicilie.

– Det var alltid stas for Cicilie å være på besøk hos Anne Grete. Hun koste seg alltid.

7-åringen gledet meg stort til å bli storesøster igjen. Livet var blitt så annerledes etter at Johanna døde. Nå skulle det endelig komme en til. Planen var at Cicilie skulle få komme rett til sykehuset når mamma og Sigur var klare for besøk.

Mandag, like etter klokken 08 på morgenen ble Sigur født. En stor og sterk gutt.

– Jeg fikk så vidt se ham før de skulle vaske og ordne han. Jeg syntes de brukte så lang tid, og jeg skjønte ikke hvorfor, sier hun.

Rune, som akkurat var blitt far, sto utenfor operasjonssalen. Han fikk plutselig beskjed om at noe hadde skjedd hjemme hos Anne Grete. Det var alvorlig.

– Og jeg fikk beskjed om å ikke si noe til Julie, forteller Rune.

Julie beskriver stemningen i rommet som ekstremt trykket.

– Det var så rar stemning. Jeg ventet og ventet på å få holde Sigur. Rune var helt borte, og jeg skjønte ikke hva som foregikk. Han gikk rundt for seg selv, snakket i telefon og sa ingenting til meg, sier Julie.

– På det tidspunktet visste jeg at Cicilie var drept. Hvordan oppfører man seg da? Jeg husker at jeg sto ved vinduet og bare så ut. Hva gjør man med en slik beskjed? sier Rune.

Prest

Da Julie endelig fikk Sigur i armene for første gang, kom Rune bort til sengen. Han måtte fortelle Julie noe. Den lille gutten lå endelig trygt i mammas armer.

– Rune sa det hadde skjedd noe hjemme i bygda. Han sa at Anne Grete var død, sier Julie.

I samme øyeblikk kom det en annen person inn i rommet, en Julie kjente godt – presten.

18 ÅR: Julie var 18 år da hun fikk datteren Cicilie. – Jeg ble voksen sammen med henne, sier Julie. Foto: Privat
18 ÅR: Julie var 18 år da hun fikk datteren Cicilie. – Jeg ble voksen sammen med henne, sier Julie. Foto: Privat

– Da jeg så presten komme inn, svartkledd, forsto jeg hva som hadde skjedd. Idet han sa at også Cicilie var drept, så tenkte jeg: Få Sigur vekk fra meg. Hvis jeg er mammaen hans og holder ham, da kommer han bare til å dø, sier Julie.

I løpet av natten hadde både venninnen Anne Grete Vollum (35) og Cicilie blitt drept. Det er Vollums eks-mann, Bahadir Mirzaolimov (27), som har drept dem. I tillegg er datteren til Vollum alvorlig skadd.

Den usbekiske asylsøkeren flykter fra åstedet, men blir senere pågrepet. I både avhør, og senere i retten, erkjenner han dobbeltdrapet. Men han gir aldri noen forklaring på hvorfor han tok livet av Julies bestevenninne og datter. Han blir dømt til lovens strengeste straff - 21 års fengsel.

Saken, som får tilnavnet Overhalla-drapene, ryster hele Norge.

30. april er blitt et mareritt. Først og fremst for Julie. Et barn har bursdag, og ett annet er borte.

– Jeg husker at jeg spurte meg selv. Hva har jeg gjort som er så galt at jeg må oppleve dette? Én mann gjør noe sånt – også blir det svart for så mange mennesker. Ingen blir jo den samme igjen, sier Julie.

Kiste nummer to

Hun erindrer at det var folk over alt. Igjen var hun omringet av familie og venner, men også denne gangen var hun helt borte.

– Det var hele tiden folk rundt oss. Det var sikkert bra, for da fikk Sigur masse oppmerksomhet og kos. Det fikk han jo ikke fra meg. Jeg klarte ikke være nær ham.

Nok en gang må Julie forberede seg på begravelse. For andre gang skal kirkegulvet dekkes av blomster, med en barnekiste i midten. Men denne gangen klarer ikke Julie å forholde seg til noe av det.

– Jeg gjorde ingenting, og det var bare mørkt de dagene. Ikke fikk jeg bære kisten hennes heller, på grunn av såret etter keisersnittet. Det var en forferdelig begravelse. Jeg satt på første rad og kunne ikke snu meg i kirken, i frykt for å bli tatt bilde av, av journalister og fotografer, sier hun.

Tre prester holdt begravelsen sammen. Ingen av dem klarte å stå alene ved kisten til Cicilie.

Saken fikk stor oppmerksomhet i hele Norge. Men Julie forsto ikke at Cicilie var død.

– På det tidspunktet var jeg sikker på at de hadde gjort en feil. Jeg hadde ikke fått se henne, og skjønte ikke hvordan hun kunne være død. Jeg ble vist et bilde av henne, som ble tatt etter at hun var død, men jeg klarte ikke se at jenta på bildet var min datter.

Tall fra Kripos viser at det siden 2007 er 22 barn under 15 år som er blitt drept i Norge. Cicilie ble en del av den dystre statistikken. Huset hun ble drept i ligger knappe 200 meter fra der Julie og familien bor i dag.

– Vi har valgt å bli her. Dette kan man uansett ikke flykte fra.

Et smil fra vippestolen

Etter begravelsen endret følelsene overfor Sigur seg. Fra å ikke klare å være rundt ham, ble det viktigste for Julie å være nær sønnen.

– Han lærte ingenting det første året, for han var bare i mitt fang. Jeg var livredd for at han skulle dø så fort jeg la ham fra meg. Vi hadde alarmer over alt, og jeg ble helt gal.

Kommunens kriseteam bisto familien så godt de kan. Julie gikk jevnlig til psykolog, men slet med en konstant redsel.

Da Sigur var godt over et halvt år gammel smiler han til Julie for første gang.

– Jeg visste ikke at jeg var glad i ham før det. Jeg hadde ikke hatt tid til å se ham og bli kjent med ham. Men så satt han der da, i vippestolen sin, og smilte. Da klarte jeg plutselig å puste igjen. For første gang kjente jeg at jeg var glad i ham. Helt frem til det øyeblikket hadde jeg ikke tillatt meg selv å være der. For alle de jeg ble glad i døde jo fra meg, sier hun.

FAMILIE: Ida (7) og Sigur (10) samme med mamma Julie hjemme i sofaen i Overhalla i Nord-Trøndelag. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
FAMILIE: Ida (7) og Sigur (10) samme med mamma Julie hjemme i sofaen i Overhalla i Nord-Trøndelag. Foto: Kaja Kirkerud TV 2

Noen år senere kom vesle Ida til verden. I dag er søskenparet blitt 10 og 7 år gamle.

– Det er Sigur som har gjort at jeg har overlevd. Vi er skrudd sammen på en helt spesiell måte. Etter at de har lagt seg kan jeg sitte i stuen og kjenner på en redsel. Det merker han, for da pleier han å våkne og komme ned til meg, forklarer Julie.

Julie har funnet styrken til å komme videre etter de brutale dødsfallene for ti år siden. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
Julie har funnet styrken til å komme videre etter de brutale dødsfallene for ti år siden. Foto: Kaja Kirkerud TV 2

Overleve livet

Hun har forsøkt å jobbe, men har vært uten arbeid i fem år nå. Redselen for barna hemmer henne voldsomt i hverdagen.

– Det er ikke lett å leve som dette, men har jeg noe valg? Jeg har en konstant panikk for at det skal skje dem noe. Jeg var jo ikke bekymret for at Johanna skulle dø den natten, og det gjorde hun. Jeg var heller ikke bekymret for at Cicilie skulle dø, da vi kjørte henne til Anne Grete. Og hun døde fra meg. Derfor har jeg tenkt at hvis jeg ikke er bekymret for dem, så dør de, sier hun.

Å miste ett barn er grusomt. Å miste to er umulig å forestille seg. Julie sier det oppleves som om tiden har stått stille.

Hun har funnet trøst, både i Stine Sofies Stiftelse og Foreningen Ett barn for lite. Der er Julie også styreleder i lokallaget.

– Å dele sin historie og få høre at man ikke er alene er viktig for å komme gjennom sorgen, sier hun – og oppfordrer andre som har mistet barn til å delta.

At det er nå er akkurat ti år siden Cicilie ble drept er fortsatt uvirkelig.

– Det kommer jo fortsatt tanker om hva som skjedde den natten. Jeg vet at hun var redd og at hun skrek. Det var så brutalt. Hvem er det som dreper et uskyldig barn? Jeg kan og skal ikke tenke for mye på det. Jeg må overleve livet. Og det viser seg at man klarer det mest utrolige, sier hun.

ALENE: Julie liker best å være ved døtrenes gravsted alene. Da får hun tid til å tenke. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
ALENE: Julie liker best å være ved døtrenes gravsted alene. Da får hun tid til å tenke. Foto: Kaja Kirkerud TV 2