På sine første 100 dager har Trump sparket den fungerende justisministeren, sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, en profilert statsadvokat, og nå FBI-sjef James Comey.

Comey fikk selv vite om beslutningen via nyhetene på TV, og havner nå i sjeldent selskap som kun den andre FBI-sjefen i historien som får sparken.

Trumps beslutning ligger helt innenfor hans mandat, og har ligget i kortene. I kjent stil har presidenten det siste året byttet mellom å uttrykke både tillit til og respekt for FBI-sjefen, til å beskylde ham for korrupsjon i tillegg til det Trump mener var en svært dårlig håndtering av Clintons e-post-sak. Men tidspunktet for FBI-sjefens avskjed er noe merkelig, og kan ha blitt utløst av ingen ringere enn Hillary Clinton.

Forrige uke gjennomførte Clinton nemlig et av sine første intervjuer etter valget. I samtalen med CNNs Christiane Amanpour ga den tidligere presidentkandidaten FBI-sjefen skylden for tapet i november. Det var Comeys brev til kongressen om at FBI hadde begynt å se på det de trodde var nytt materiale i Clintons epost-sak som ga Trump seieren, konkluderte Clinton.

Dette kan ha ført til at Trump valgte å ta en risiko: Å kvitte seg med Comey på et tidspunkt hvor demokrater nettopp hadde blitt minnet på hvorfor også de misliker den tidligere FBI-sjefen. I sin begrunnelse for avskjeden nevner nemlig justisminister Jeff Sessions at Comey ikke bare opptrådte upassende når han besluttet å ikke lenger etterforske Clinton – men også når han sendte brevet to uker før valget.

Med andre ord: «Husk folkens, han behandlet Hillary Clinton dårlig».

Det er kanskje ikke rart at presidenten forventet at demokratene ville huske sin gjentatte kritikk av Comey, men hvis han trodde at det ville bety støtte fra Kongressen tok han grundig feil. Medieoppmerksomheten har vært massiv og responsen fra de folkevalgte har vært nesten utelukkende negativ, fra begge sider.

Felles for både republikanernes og demokratenes kritikk er tidspunktet for avskjeden. Comey har siden i fjor sommer ledet FBIs etterforskning av Russlands innblanding i den amerikanske valgkampen, og i tillegg vært en nyttig kilde for Senatets egen etterforsking.

Selv om denne etterforskningen ikke har fokusert spesifikt på Trump, noe presidenten selv passet på å nevne i Comeys oppsigelse, har FBI trukket frem mulige koblinger mellom Trumps rådgivere og Russland. Siden Comey hadde igjen seks år av sitt åremål som FBI-sjef kunne dermed presidenten med hell ventet til Russland-etterforskingen var ferdig, før han sparket ham.

I stedet har Trump åpnet opp for sammenligninger med Nixon, og hans sparking i 1973 av den spesialutnevnte etterforskeren Archibald Cox som tittet nærmere på Watergate, senere kjent som «The Saturday Night Massacre». Cox hadde altså, i likhet med Comey, ansvaret for å etterforske administrasjonen som avskjediget ham. Avskjedigelsen ble sett på som et grovt overtramp fra Nixons side.

Den demokratiske minoritetslederen i senatet, Chuck Schumer, var raskt med å trekke koblingen, og påstod at Trump torpederer amerikanernes tillit til rettssystemet: «Enhver amerikaner kan med rette tro at Comey-sparkingen er en del av en tilsløring av sannheten». Trumps presserådgiver Kellyanne Conway forsøkte selv å komme slike beskyldninger i møte med å si at «dette er ikke et cover-up». Men når du må benekte på TV at den amerikanske presidenten prøver å dekke til sannheten om Russlands påvirkning av USAs valg, så er ikke utgangspunktet spesielt heldig fra før av.

Likevel kan man kun til en viss grad sammenligne dagens situasjon med Watergate. Selv om tidspunktet for sparkingen av Comey er mildt sagt uheldig, så vil både etterforskningen av Trumps russlandkoblinger fortsette, også uten den tidligere FBI-sjefen ved roret. Nestleder Andrew McCabe tar nå over for Comey frem til senatet har godkjent Trumps nye FBI-sjef. Og før denne personen kommer på plass, skal vedkommende grilles av både skeptiske demokrater og republikanere.

Mange av disse senatorene har dessuten sin egen etterforskning på gang i Kongressen, og det er ikke nødvendigvis slik at Comeys exit vil sinke denne nevneverdig. Hvis Trump virkelig ønsket å viske vekk etterforskningen av hans rådgiveres forhold til russerne ved å fjerne Comey, var ikke denne beslutningen nødvendigvis så effektiv.

Som før kan det være at stormen som Trump utløste denne uken rett og slett dabber av, eller blir erstattet av nye overskrifter. Likevel bør det bekymre Trump og hans administrasjon at de tilsynelatende nok en gang ikke forutså reaksjonene på en såpass stor beslutning. Og det det nok en gang virker som at Det hvite hus drives med lite langtidsplanlegging og nærmest impulsivt.

Sist, men ikke minst fremstiller det Trump som en president med litt for stor appetitt for makt. Uansett hvordan en vrir og vender på det har Trump har alt sparket personen som etterforsker hans egne folk.

Demokratene håper nå å bruke denne siste kontroversen som en brekkstang for å få utnevnt samme type spesialetterforsker som Nixon sparket i 1973. Republikanerne har så langt nektet dette, men begynner kanskje å føle presset for å gjøre dette selv.

Med denne oppsigelsen kan Trump ha skutt seg selv i foten. Bare spør Bill «Slick Willie» Clinton og Richard «Tricky Dicky» Nixon: Spesialetterforskere har nemlig en tendens til å sende amerikansk politikk i uforutsigbare retninger.