Når en amerikansk president inntar Det hvite hus, kan han fylle 4.000 stillinger med egne ansatte. Over 1.200 av disse må bekreftes av senatet. Etter 100 dager har Trump fått på plass 29 av disse, mot Obamas 69 på samme tidspunkt i 2009.

Nylig slo jeg av en prat med en taxisjåfør i Minnesota om dette. George, en mann i sekstiårene, mente at det var demokratenes politiske spill som har hindret Trump i å fylle stillingene, og gjentok en velkjent linje fra presidentens strategibok.

Problemet er bare at George tar feil. Riktignok forsinket demokratene Trumps ministerutnevnelser kraftig, men hovedproblemet er at presidenten ennå ikke har nominert særlig mange til resten av jobbene. Mens Obama hadde lagt frem 118 navn hittil i 2009, har Trump kun foreslått personer til 41 av de resterende stillingene. Når hun nylig ble spurt om arbeidet med å få gjennom Trumps utnevnte, synliggjorde den moderate senatoren fra Alaska Lisa Murkowski problemstillingen godt: «Men, vi har jo ingen navn».

Trolig betyr en sånn presisering lite for George og hans partifeller. Et overveldende flertall av republikanerne stoler nemlig mer på Trump enn media. Og etter 100 dager er de langt fra angrende. Faktisk ville hele 96 prosent av Trump-velgerne stemt det samme i dag som i november, og hele åtte av ti republikanere mener at presidenten gjør en god jobb så langt.

Når Trump nylig erklærte at han trolig har fått til mer i løpet av 100 dager enn noen annen president i nyere historie, så nikker dermed millionvis av republikanere bekreftende rundt om i amerikanske hjem. De føler at det går riktig vei, og derfor betyr ikke detaljene så mye.

Trump kan være glad for at det ikke handler så mye om spesifikke resultater, for han har ikke fått til stort hittil.

I likhet med sine tidligere kollegaer mener Trump at 100 dager er en altfor kort periode til å begynne å måle resultater, og det har han selvsagt rett i. Like fult gjorde han det ikke enklere for seg selv med å signere en «kontrakt med den amerikanske velger» i fjor høst, i veldig spesifikke ordelag la frem hva han ønsket å bli målt på etter 100 dager. I kontrakten skrev presidenten ned 28 valgkampløfter, hvorav ni har blitt gjennomført hittil. Han har derimot ikke startet noen av de ti lovforslagene, altså de store løftene. Så hva har han egentlig fått til?

Neil Gorsuch, dommeren som nylig ble innsatt på høyesterett, troner klart høyest på listen av Trumps gjennomførte løfter. Presidenten valgte fra en liste av navn han visste ville bli godkjent av sine egne, og i Gorsuch fant han en mann demokratene ikke klarte å vippe av pinnen i høringene. Slike dommere sitter mye lenger enn åtte år, og Trump har dermed sikret seg veldig mye «goodwill» på høyresiden.

Trump får dessuten ros for måten han så langt har håndtert situasjonen i Nord-Korea. Talen til Kongressen i februar var et sjeldent fint øyeblikk, selv for presidentens motstandere. For hans egne er et ønske om å øke forsvarsbudsjettene, og en nedriving av Obamas klima- og finansreguleringer sett på seiere i seg selv. Selv ønsker Trump applaus for sine mange presidentordre, men selv om tallet nå er oppe i 30 stykker, er mange tomme utredninger heller enn reelle forskriftsendringer. De skaper likevel inntrykket av han prøver å gjøre mye.

Det gjorde også Trumps forslag til skattereform, et ord som gir republikanerne vann i munnen. Forslaget, som fikk plass på et A4-ark, vil i verste fall øke statsgjelden med seks tusen milliarder dollar. Trump sa derimot lite om hvordan dette skal dekkes inn, utover den magiske strofen «økt økonomisk aktivitet».

Sist, men ikke minst, er høyresiden begeistret for presidentens arbeid på innvandringsfeltet. Glem muren og innreiseforbudene – ja, de hadde gitt Trump enda bedre skussmål hos hans egne, men det er endringen av fullmakter for grensepolitiet og presidentens skjerpede retorikk de virkelig er begeistret for. Den nye regjeringen har økt antall deporteringer siden slutten av Obamas periode, og antall ulovlige grensekryssinger har stupt så langt i 2017. For Trumps republikanere er dette gull.

På den andre siden har Trumps første 100 dager vært preget av nær kaotiske tilstander. Den tidligere sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn satt en knapp måned før han måtte gå. Denne uken sa Kongressen at Flynn kan ha brutt loven, og fortsetter med sin Russland-etterforsking. Trumps innreiseforbud skapte furore på landets flyplasser, og forrige uke satte en føderal domstol en tredje presidentordre til side. Presidentens voldsomme retorikk, krig mot media og til tider fakta, er et kontinuerlig sirkus. Twitringen hjelper lite, noe selv taxisjåføren George måtte innrømme.

Hovedutfordringen til Trump virker å være mangelen på en langsiktig strategi. Alt er for volatilt, og bærer preg av spontanitet, utålmodighet og en mangel på forståelse for det politiske spillet Trump nå befinner seg midt oppi. Og det er det ikke bare presidentens kritikere som mener.

Forsøket på å avskaffe, eller i hvert fall endre helsereformen Obamacare har nå mislykkes to ganger. Dette til tross for at republikanerne i Representantenes hus prøvde å gjøre det 70 ganger under Obama. I det første forsøket var det Trumps selvpåførte tidsfrist som la grunnlaget for et spektakulært og offentlig mageplask. Denne uken var det trangen etter en stor seier i anledning 100-dagersmarkeringen som kom i veien.

Selv med disse tilbakeslagene er Trumps popularitet urokkelig blant republikanerne. Tålmodigheten deres vil strekke seg langt utover 100 dager. Og selv om presidenten nylig innrømmet at jobben er vanskeligere enn han trodde på forhånd, så er illusjonisten som regel flink til å påstå at alt går strålende. Under valgkampen sa Trump at han kunne ha skutt noen uten å miste stemmer.

Blant hans egne er nok dette sant. Men hva med resten? Etter 100 dager kan vi etter hvert konkludere at mannen i Det hvite hus ikke kommer til å endre seg. Han virker bestemt på å være en president kun for sine egne.

Hvorvidt det er en lur strategi på lang sikt er usikkert. Siden innsettelsen har antallet uavhengige velgere som er sterkt misfornøyd med presidenten økt med 13 prosent. Om 556 dager er det mellomvalg i USA.