For seks år siden ble Knut Arild Hareide valgt til ny leder av KrF. Mens landsmøtedelegatene fortsatt jublet og klappet for sin nye leder, sa Hareide at det første han ville gjøre var å gå i gang med å profilere partiets politikk.

– Det er jobb nummer én for KrF nå, sa han.

Siden den gang har KrFs oppslutning ligget i stabilt sideleie. 5,8 prosent, 5,6 prosent og 5,6 prosent er fasiten etter tre valg under Hareide. Og ifølge målingene er partiet titt og ofte nede og snuser på sperregrensen, nå sist på Kantar TNS´ aprilmåling for TV 2.

Etter åtte år med ørkenvandring under det rødgrønne styret, har KrF vært et mer eller mindre lojalt samarbeidsparti til Høyre/Frp- regjeringen de siste fire årene. Til tross for betydelig mer politisk gjennomslag, får de ingen uttelling fra velgerne. Kanskje ikke så rart, siden KrF, i tillegg til å være støtteparti, også har vært regjeringens fremste kritiker. I likhet med Venstre, har KrF ropt høyest når de kritiserer den regjeringen de støtter. Flere ganger har det vært åpen krig mellom KrF og Frp.

Det siste året har KrF fått mye oppmerksomhet på spørsmålet om hvem de skal samarbeide med etter neste valg.

De vil ikke lenger garantere at borgerlig flertall gir borgerlig regjering. De vil gå til valg på et regjeringsalternativ som nok er det minst realistiske på borgerlig side. KrF ønsker å distansere seg fra Frp, vil felle den sittende regjeringen og gå i regjering med Høyre og Venstre. Hvis KrF skal få oppfylt sin regjeringsdrøm, må følgende skje:

1. Det må bli borgerlig flertall.

2. Frp må ut av regjeringen.

3. Frp må støtte en regjering med Høyre, KrF og Venstre.

Det er etter min mening det minst realistiske regjerings-alternativet etter neste valg, hvis det blir borgerlig flertall. Blir det rødgrønt flertall, vil det kunne åpne seg en mulighet for at KrF kan bevege seg over mot venstresiden. Men jeg kan vanskelig se for meg at KrF går over til Støre om det blir borgerlig flertall.

KrF gjør nok lurt i å holde seg på borgerlig side frem til valget. Noe annet ville vært et stort sjansespill. For velgerne til Hareide og Co er langt mer konservative enn store deler av partiets tillitsvalgte.

I en fersk statsministermåling, gjengitt i VG, er det kun 1 av 10 KrF-velgere som ønsker Jonas Gahr Støre som statsminister, mens hele 6 av 10 vil ha Erna Solberg.

Men du vinner ikke valg på å peke på andre partiers statsministerkandidater, eller fortelle hvem du vil eller ikke vil samarbeide med. KrFs store utfordring er at de ikke har politiske saker som fenger nye velgergrupper. De klarer ikke å gjøre seg attraktive.

Kanskje ikke så rart, når partiet får størst oppmerksomhet og ofte snakker med størst innlevelse i saker som omhandler abortsaken, for eksempel reservasjonsrett for leger, eller sier nei til eggdonasjon, eller sier nei til at gravide skal kunne erstatte fostervannsprøve med en risikofri blodprøve.

De sakene KrF har størst eierskap til, fenger ikke store velgergrupper. Hareide har forsøkt å breie ut denne profilen, ved også å snakke varmt om pappaperm, barnetrygd og satsing på barnehager og skole, om homofiles rettigheter, miljø og internasjonal solidaritet.

KrF traff virkelig tidsånden da de for 20 år siden løftet kontantstøtten som sin kjernesak. Den traff store grupper med småbarnsfamilier som opplevde urettferdigheten i det å ikke å få barnehageplass. Men det er betegnende at kontantstøtten fortsatt er partiets fremste merkevare.

Nå er ikke kontantstøtten like viktig. Stadig færre benytter seg av den. Den overlevde åtte rødgrønne år, og vil overleve i en eller annen form i neste periode, uavhengig av hvem som vinner valget. Kontantstøtten er ingen vinnersak.

KrF har fått masse oppmerksomhet det siste året på debatten om samarbeid, men Hareide har ikke klart å utnytte det rampelyset til å fremheve sin jobb nummer én. KrF leter fortsatt etter en ny kontantstøtte-sak. Det er lett å la seg begeistre av Hareides folkelige sjarm, men han klarer ikke å gjøre partiet sitt relevant for flere velgere. Etter seks år som leder, sliter Hareide fortsatt med jobb nummer én. Partiet må finne en ny «kontantstøtte-sak».

Da han på den pressekonferansen i forkant av dette landsmøtet ble spurt hvorfor KrF ligger så lavt på målingene mens Senterpartiet flyr høyt, svarte Hareide at det svinger fort i norsk politikk og påpekte at KrF og Senterpartiet lå nesten helt likt på flere meningsmålinger for et halvt år siden.

Vi får tolke det som at han mener KrF også kan svinge seg til 10-15 prosents oppslutning i løpet av noen måneder. Hareide holder seg i det minste til kjernesakene: Troen på mirakler er fortsatt høyst levende i KrF.