For plutselig er de ikke der. Under terrorangrepet i Paris torsdag kveld kom alle minnene tilbake. Hun er både rasende og trist.

Cindy Pellegrini tar imot TV 2 hjemme i den nye eneboligen i byen, hvor hun er vokst opp. Helt på grensen til Luxembourg. Inntil 14.juli i fjor var Cindy en ung og ambisiøs jurist som jobbet i finanssektoren i nabolandet Luxembourg. Siden da har hun vært sykemeldt. Hun forteller at familien har alltid vært sammensveiset.

– Jeg sier alltid at det som gjorde oss til en lykkelig familie var at vi likte så godt å være sammen. Og det ble også vår ulykke den kvelden. Det er sjelden at familier har muligheten til å være sammen tre generasjoner; barn, barnebarn og besteforeldre.

Seks familiemedlemmer drept

Cindy og mannen hadde allerede reist tilbake fra familieferien, mens resten av familien ferierte i Nice. På nasjonaldagen var moren, lillebroren, stefaren, og fire besteforeldre samlet på Promenade des Anglais for å se på det tradisjonsrike 14.juli-fyrverkeriet. Da IS-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel braste bortover Promenade des Anglais i en hvit leid lastebil ble 86 mennesker drept. Seks av dem kom fra Cindys familie. Bare stefaren Christophe overlevde.

Hun viser fotoalbum og peker på barnebilder av broren. Bare 28 år gammel mistet han livet. De hadde et svært nært forhold. Han hadde alltid vært opptatt av terrorangrepet i New York 11.september 2001. I desember året før han døde fikk han tur til New York i gave og besøkte Ground Zero. Cindy har engasjert seg i foreningen for terror-ofrene i Nice. Den har de kalt Promenade des Anges, englenes promenade. Det har vært strid om beliggenheten til et minnesmerke, og i tillegg jobber Cindy for å etablere et senter til minne om ofrene. Hun er svært interessert i hva Norge har gjort etter 22.juli.

– Hvis vi glemmer det som har skjedd, vil det for meg være som å ta livet av dem en gang til, sier hun.

Kjører ikke bil eller tar buss

Hele livet hennes er satt på hold. Hun har vært sykemeldt siden terrorangrepet. Jerome og hun skulle ha giftet seg før jul, men hun orker ikke uten moren og broren tilstede. Å få barn er også satt på vent. Inntil ganske nylig klarte hun ikke å kjøre bil, nå har hun såvidt satt seg bak rattet igjen. Offentlig kommunikasjon er utelukket.

– Vi må si til de vi har rundt oss at vi er glad i dem. Så om de blir revet bort, så vet de i det minste at vi elsket dem
Cindy Pellegrini

– Jeg vil ikke ha barn som må leve i en slik verden. At jeg skal være redd for å sende dem til skolen , fordi en gal person kan trenge seg inn. Vi kan ikke fortsette å leve på denne måten. Derfor kan vi ikke si at vi skal fortsette å leve som før. Noe må gjøres for at vi skal kunne fortsette å leve normalt. Vi må gjøre noe grunnleggende.

Trist og rasende

Torsdag kveld smalt det i Paris igjen. Nok et terrorangrep. For Cindy kom alle minnene tilbake.

– Selv om det sies at vi har unntakstilstand og at alle tilgjengelig tiltak er satt inn, så fortsetter terroren igjen og igjen. For meg så betyr dette det ikke er gjort nok for å unngå at det skjer igjen. Nok en gang er jeg trist og rasende.

Søndag skal hun stemme. Hun understreker at organisasjonen hun jobber med er upolitisk, derfor vil hun ikke si hva hun stemmer, men hun legger ikke skjul på at hennes stemme går til en kandidat som vil kjempe maksimalt mot terror.

Cindy må tørke bort noen tårer når hun snakker om moren og broren. Sorgen er fortsatt tung. Men hun har lært en ting av familiens tragiske skjebne:

– Vi må si til de vi har rundt oss at vi er glad i dem. Så om de blir revet bort, så vet de i det minste at vi elsket dem, sier Cindy Pellegrini.