Arbeiderpartiet henter knapt velgere fra Høyre og Frp, og lekker som en sil til Senterpartiet. En oppslutning på 28,9 prosent vil praktisk talt være et fiaskovalg for Jonas Gahr Støre, selv om han paradoksalt nok kan bli statsminister.

Her er tre årsaker til at Ap-lederen sliter i motvind:

1. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum fremstår som en langt tydeligere opposisjonsleder enn Jonas Gahr Støre.

Med sitt smittende humør og kompromissløse råkjør mot regjeringen, tar Vedum oppmerksomheten bort fra Støre og over på seg selv. Han er tydeligere enn Støre. Han er i bedre humør enn Støre. Han virker mer sulten på makt enn Støre. Og han får god hjelp av regjeringspartiene. For Høyre og Frp er i ferd med å endre strategi. Nå er det Senterpartiet, ikke Arbeiderpartiet, som er hovedmotstanderen. Det passer statsministeren godt. Hun ønsker å fremstå som reformvillig og moderne, i kontrast til et Senterparti som vil bremse og reversere. Ap havner i skyggen av Senterpartiet.

Ap sliter med å svare på dette, de sliter med å finne sin plass i det nye landskapet som har avtegnet seg. Hvordan skal de forholde seg til at Senterpartiet rapper velgerne deres? De vil jo helst bygge én bred front mot regjeringspartiene. Men nå må de samtidig stanse velgerflukten til sitt fremste støtteparti. De kan fort ramle mellom to stoler.

2. Det er ikke lett å få øye på Arbeiderpartiets nye politiske prosjekt.

En vinner ikke valg på å bevilge penger i alternative budsjetter. En vinner valg på å øke troverdigheten sin på saker folk er opptatte av. Det har ikke Arbeiderpartiet klart.

Det er heller ikke lett å finne et tydelig politisk prosjekt, et klart alternativ, i forslaget til nytt partiprogram, heller. Her er det ingen nye store reformer. Det er vanskelig å peke på de store forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet i viktige saksområder som helse, samferdsel, skole. Da Ap for eksempel lanserte sin plan om tidlig innsats for de svakeste elevene i skolen, var ikke Høyre sene med å lansere sin egen tidlig-innsats-plan.

Det er et program som virker skreddersydd for å ri på en eventuell misnøye mot den sittende regjering. Men den misnøyen som finnes, er det nå Senterpartiet som fanger opp.

For meg er det også uforståelig at Arbeiderpartiet et halvt år før valget forhåndsvarsler en skatteøkning på 15 milliarder kroner. Og det uten at de har klart å kommunisere verken hvorfor det er nødvendig eller hva pengene skal brukes til. Det naturlige ville vært å bruke alle sine krefter å konkretisere klare politiske alternativer til regjeringen. For så, når en blir utfordret hardt nok på hvor en skal ta pengene fra, svare med en avgrenset skatteskjerpelse.

Nå fremstår Aps skatteskjerpelse som det tydeligste valgløftet deres. Ingen vinner valg på det.

3. Til tross for rekordhøy ledighet, er det ingen stor kriseforståelse i befolkningen.

Arbeidsledigheten er fortsatt rekordhøy, men det ser ikke ut til å prege den offentlige debatten like mye som en kunne forvente. Statistikken viser også en forsiktig tendens til at ledighetstoppen kanskje er nådd. I motsetning til tidligere nedgangsperioder med økt ledighet og usikkerhet, er nok ikke kriseforståelsen like langt fremme i alle nordmenns bevissthet heller - bortsett fra hos de som har mistet jobben, selvsagt.

Ledigheten steg også under finanskrisen året før de rødgrønne ble gjenvalgt høsten 2009. Men i 2008 nærmet boliglånsrenten seg åtte prosent. Alle med boliglån kjente på en stigende utrygghet og usikkerhet. I dag er ledigheten langt høyere, men rentenivået er unormalt lavt. Det gjør at de fleste, de som har jobb og boliglån ikke opplever nedgangen på kroppen på samme måte som sist. Folk bryr seg om andre ting, som det lokale lensmannskontoret, sykehuset sitt eller rovdyrene som lusker i skogen.

Det kan se om Arbeiderpartiet har lagt alle eggene i én kurv: De har satset på at arbeidsledigheten vil prege valgkampen og har rustet seg for det, men arbeidsledighet er foreløpig ikke blitt ”Den store saken”. Nå er det regjeringens mange reformer og Senterpartiets anti-sentraliseringskritikk som totalt overskygger debatten.

Støres håp er at det svinger fort i norsk politikk. Det er fem måneder til valget. Det kan være verdt å minne om at for fem måneder siden hadde Senterpartiet 5,3 prosents oppslutning på TV 2s partibarometer, mens Ap hadde 38 prosent. Men Ap-lederen kan ikke gamble på at pendelen svinger tilbake samme vei og at folks misnøye mot den sittende regjering, løfter han frem til valgseier.

Jonas Gahr Støre bør bruke påsken godt. Han trenger å lade batteriene og komme seg på offensiven. Partiets landsmøte rett etter påske kan bli den kickstarten han trenger for å gjenvinne fotfestet. Det er på mange måter opp til Ap selv. Den borgerlige siden sliter med internt uro, upopulære reformer og svake målinger (selv om kun ørsmå endringer hos småpartiene som beveger seg rundt sperregrensen kan sikre borgerlig flertall). Ballen ligger på straffemerket. Men da må Ap finne de politiske prosjektene som makter å begeistre folk. Og Jonas Gahr Støre må fremstå som opposisjonens soleklare leder og som en troverdig statsministerkandidat. Han gjør ikke det i dag.