Denne helga samles partiet til landsmøte. Det blir full fest. Tro det eller ei.

Ingen meningsmåling i verden kan hindre Venstres husorkester, «Terje Breivik Band», i å fortsette å spille for full musikk, selv om partiet er i fritt fall forbi sperregrensen.

Til tross for at Venstre er i dyp krise, har det nemlig en imponerende indre harmoni. De er tilfredse med de gjennomslagene de får. De er bare så veldig frustrerte over at de ikke får uttelling fra velgerne.

Noen forstår det rett og slett ikke. Her er i hvert fall to årsaker til at folk vender Trine Skei Grande ryggen:

1. Venstre har i tre og et halvt år demonisert Frp, et parti de selv satte inn i regjering.

2. Det er svært vanskelig å få grep om hva Venstres politiske prosjekt egentlig er for noe.

Venstre har i hele denne stortingsperioden vært tydelige på at det ikke er aktuelt å gå inn i regjering med Siv Jensen & Co. Til det er den politiske avstanden altfor stor.

Venstre har i stedet valgt å plassere Frp i regjering og seg selv på utsiden. Venstre har tradisjonelt vært et maktsøkende parti. Men ikke denne gangen.

Begge regjeringspartiene inviterer dem inn, men Venstre takker nei. De vil i stedet stå på utsiden og har brukt de siste tre og et halvt årene på å skjelle ut og ta avstand fra partiet de selv satte inn i regjering – og som de gjennom samarbeidsavtalen har sikret et trygt regjeringsliv.

Og nå går de altså til valg på å kaste den regjeringen de selv innsatte, og som de mener har gitt dem historisk politisk gjennomslag. Forstå det den som kan.

Når bitte lille Venstre nå roper at de skal kaste Frp ut av regjering, er det som å høre den svarte ridderen i Monty Pythons legendariske film, ”Ridderne av det runde bord”. Han som nekter å gi seg, selv etter at Kong Arthur, i Graham Chapmans skikkelse, har kappet av ham begge armene og begge beina. Han vil sloss videre, med bare tennene…

I tillegg er det vanskelig få grep om Venstres politiske prosjekt. Hvor ble det av Skole-Venstre? Gründer-Venstre? Småbedrift-Venstre? Det sosiale Venstre? De er ikke lette å få øye på. De gjemmer seg kanskje i skyggen av bak Avgiftsøknings-Venstre?

Høyre har for lengst tatt æren for satsningen på skole, enten det er etterutdanning av lærere, penger til forskning og stipendiater eller en måned ekstra studielån. Venstre hvisker innimellom at det egentlig er deres seire, men det er det ingen som hører. Hvordan kunne studentaktivisten og læreren Trine Skei Grande la det skje?

Frp har for lengst tatt æren for skattelettelsene, også de som følger av det grønne skatteskiftet Venstre har kjempet gjennom. Da er det avgifts-økningene som gjenstår til Venstre. Men det blir ikke mange velgere av poseavgift, flypassasjeravgift, og krav om enda mer bensinavgift. Og Venstre har jo stått opp reist og forsvart de upopulære avgiftsøkningene, også de de ikke ville ha.

Venstre sliter. Mange Venstre-folk jeg snakker med forstår ikke hvorfor. Da er vi egentlig til kjernen i Venstres problem. De aner ikke hva de skal gjøre, fordi de forstår ikke hva de gjør galt.

De mener de knapt noen gang i moderne historie har mer gjennomslag i politikken enn nå, og forklarer velgerflukten med at de ikke klarer å nå frem med sine stadig lengre skrytelister. Men selv om de hadde klart å kommunisere sine seire bedre, er det ingen som vinner valg på hva de har gjort.

Under Trine Skei Grandes ledelse har partiet kjørt seg fullstendig fast i en uklar fortelling om et grønt skifte. Partiet har rendyrket en miljøprofil som ikke treffer folk. Trine Skei Grande er nok den politikeren som hyppigst snakker om Paris-avtalen (internasjonal avtale for å hindre global oppvarming.) Men partiet må ha flere ben å stå på enn det. Ingen vinner valg ved å vise til internasjonale forpliktelser og øke avgiftene til vanlige folk.

Venstre er i dag det av de etablerte partiene som er i desidert dårligst forfatning. Til og med SV er i ferd med å etablere et tydelig prosjekt, nemlig bekjempe forskjeller. KrF sliter med å gjøre seg relevante, men de har i det minste monopol på en del verdibaserte standpunkter innen helse- og familiepolitikken. Senterpartiet flyr skyhøyt på sin kamp mot den ”sentraliseringsregjeringen” som det tidligere distriktspartiet Venstre er støtteparti for.

Venstre har heller ikke noe grunnfjell, slik som Senterpartiet eller til dels KrF har. Det har ingen bønder eller kristenfolk som stemmer på dem uansett. Og det viser også meningsmålingenes mange bakgrunnstall. Venstre har vært under sperregrensen sju av de siste 12 månedene i Kantar TNS´ partibarometer for TV 2. Venstre skiller seg klart ut blant de etablerte partiene ved at de har grunnleggende illojale velgere. Mens de andre partiene har en lojalitet på godt over 60 prosent, sier kun 38 prosent av de velgerne som stemte Venstre sist, at de vil stemme Venstre på nytt.

Flere spår (eller ønsker) Venstres snarlige død. Jeg ville ikke satt pengene mine på det. De har hatt en imponerende evne til å overleve selv de mørkeste nederlag. Partiet er norsk politikks svar på Sportsklubben Brann som på 1980-tallet ble kalt for ”heis-laget”, da de rykket opp og ned fra eliteserien annethvert år. Venstre har karret seg over sperregrensen, for så å falle under igjen, annethvert valg siden 1993. Skulle Venstre komme over sperregrensen denne høsten, vil det være første gang siden 1969 at partiet er over den magiske grensen to valg på rad. Men akkurat nå ser det ut til at partiet kommer til å fortsette heis-turen, og bikke under igjen. Så blir spørsmålet om Trine Skei Grande makter å reise partiet nok en gang. Brann kom tilbake og ble seriemester i 2007 etter 80-tallets opp- og nedturer og 90-tallets skandaler. Det lukter ikke mye gull av Venstre for tiden. Men de som håper Venstre går under, må forvente å bli skuffet. For Venstre overlever.