De fleste foreldre har kjent på den. Den sorte, vonde, altoppslukende frykten. Hva om det noe galt med barnet mitt?

Vår egen kropp har vi levd med i flere tiår, den kjenner vi ut og inn. Små barnekropper er store mysterier. Hva er det som prikker langt inni jenta vår så hun ligger søvnløs i senga til langt etter leggetid? Hvorfor er hun så ofte slapp og sliten? Og storebror, som pleide å være familiens solstråle, nå skriker han i raseri over leksene, lekekameratene og lillesøster, uten å kunne forklare hva det er som gjør ham så sint.

I lange, våkne netter har vi tenkt: Hva om det er noe galt med barnet mitt? Noe vi ikke ser. Noe fastlegen ikke ser. Hva gjør vi da?

I Sverige er alternativ behandling av barn under åtte år forbudt. I Norge er det ingen nedre aldersgrense. I en undersøkelse gjennomført av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) før jul, svarer fem prosent av de spurte at de har tatt med et barn til alternativ behandling, og 18 prosent at de er villig til å gjøre det.

Norske barn får fotsoneterapi og tarmskylling, homøopati og healing, av foreldre og omsorgspersoner som ønsker at de skal få det bedre. Hva som skjer bak behandlernes lukkede dører vet vi ikke. Det finnes ikke noe tilsyn som følger med på de alternatives diagnoser og metoder. Ingen instans som sikrer at helserådene de gir ikke er helseskadelige.

Denne uka gikk Helsekontrollen inn i de lukkede, alternative rommene. Vi gjorde det med skjult kamera og en barneskuespiller. I virkeligheten er Tilde ti år, sunn og frisk, men i innslaget heter hun Mille og spiller rollen som min datter. Vi oppsøker alternativbehandlere med en av de vanligste plagene nordmenn oppsøker legehjelp for: vondt i magen.

Hva sier biopaten, bioresonans-utøveren og tarmskylleren om en ni år gammel jentes magevondt? Det kunne seerne se på TV 2 torsdag kveld. Dere ser også skolemedisinernes reaksjoner på manglene, mikroorganismene, intoleransene og sykdomstilstandene som alternativbehandlerne fant.

Det dere ikke ser er hvordan det kjentes å sitte der.

På forhånd tenkte jeg at dette var en av alternativbehandlingens styrker: Her blir vi sett og hørt, her blir symptomene våre tatt på alvor. Det må jo virke betryggende?

Men konsultasjonene jeg var i opplevdes ikke som trygge. Snarere tvert imot.

Selvsagt gikk jeg til behandlerne med andre forventninger enn en vanlig mamma. Jeg var der som journalist. Men det er ikke mulig helt å stenge ned mammaen i meg, og jeg tror mange foreldre ville reagert som meg. Skal vi starte behandling under fem minutter inn i konsultasjonen? Går det an å sende mikrostrøm inn i kroppen til en niåring og få vite alt om henne? Kan matintoleranse og organfunksjoner måles ved hjelp av ledninger og lydfrekvens? Kan man identifisere mageplager ved å legge en hånd på jentas mage i tre sekunder? Hvordan vet de alt dette?

Alternativbehandlernes svar var klart: Ja, det er noe galt med datteren din. To av dem fant ikke bare én sykdomstilstand, men fem, seks, åtte. Det er fysisk, det er mentalt, det er kronisk, det er alvorlig. Det kan bli farlig. Heldigvis kan dere komme tilbake hit for mer behandling. Dere kan kjøpe naturmidlene jeg anbefaler dere. Da skal det nok gå bra.

Den sterkeste tanken min under konsultasjonene var denne: Jeg er så glad for at jenta vi har med oss vet at hun spiller en rolle, og at hun er like frisk som før behandlerne undersøkte henne. Jeg er så glad for at jeg ikke har endt her de gangene jeg har bekymret meg for mine egne barn.

Reaksjonene etter Helsenkontrollens avsløring har vært sprikende. I TV 2 Nyhetene i går viser NAFKAMs forskningsdirektør Vinjar Fønnebø at hvem som helst, uten kurs og utdanning, kan kalle seg alternativ behandler. Myndighetene bør stille krav til medisinsk basiskompetanse hos behandlerne, mener han. Mens Bent Høies statssekretær Anne Grethe Erlandsen uttaler at helsemyndighetene ikke vil gripe inn mot alternativ behandling, fordi «dette ikke er helsetjenester».

Nei vel. Da skal det altså ikke stilles kvalitetskrav? Da skal konsultasjonene som påviser parasitter, intoleranser, og hjernestress på barn få fortsette som i dag?

Vi håper debatten fortsetter. Dette trenger vi – fortsatt – å snakke om.