Det lukter fjøs over hele landet, selv innenfor utskjelte Ring 3 kan vi kjenne en svak eim av Senterpartiets fremgang.

Stolte bønder står hånd i hånd med sykepleierne på det lokale sykehuset og de lokale heimevernssoldatene. De sloss for grendeskolen, lensmannskontoret, lokalsykehuset, rådhuset og mot ulv, mot økt bensinavgift og mot en sentraliseringskåt regjering. Og fremst i opprøret står en sprudlende partileder, med en latter som ikke bare høres over hele landet, men som praktisk talt går gjennom marg og bein. Norges svar på Donald Trump er kanskje verdens blideste populist.

Og Trygve Slagsvold Vedum har all grunn til å smile. Han har løftet partiet nærmest fra rennesteinen til historiske høyder, mot alle odds. For han overtok et parti i fullstendig oppløsning – nesten ødelagt av bitter og opprivende personstrid – for tre år siden. Partiet kjempet da mot sperregrensen med 4,5 prosents oppslutning på TV 2s partibarometer. Partiet hadde nettopp gjort sitt dårligste valg siden 30-tallet. Daværende leder Liv Signe Navarsete og 1. nestleder Ola Borten Moe tålte ikke trynet på hverandre. Kun noen år tidligere ble partiet siktet av Økokrim og bøtelagt for å ha mottatt ulovlig partistøtte fra offentlig eide kraftselskaper. Partiet var med på nedleggelser av lokale fødeavdelinger, antallet gårdsbruk sank jevnt og trutt. Distriktspolitikk var ikke noe folk var opptatte av. Pessimismen rådet.

Kontrasten til i dag er stor. Partiet preges av harmoni. De er offensive, ser ut til å stabilisere seg over ti prosent på målingene og kjemper med Frp om å være landets tredje største parti. Årsakene er sammensatte. Partiet er i opposisjon og kjemper mot en blåblå regjering som gang på gang legger ballen på straffemerket for dem, med sine mange reformer. Distriktspolitikk er i vinden, et område partiet har høy troverdighet på.

Men partileder Trygve Slagsvold Vedum er nok den viktigste årsaken til at akkurat Senterpartiet løfter seg, mens de andre småpartiene strever med sperregrensen. Han har et smittende og avvæpnende humør. Han er inkluderende, optimistisk og treffer en nerve der ute. Det er rett og lett vanskelig å mislike fyren.

Trygve Slagsvold Vedum blir stadig vekk sammenlignet med Donald Trump. Riktignok er det noen likhetstrekk i form av at begge har en populistisk anti-elite-retorikk, begge har proteksjonistiske holdninger og leder det de selv omtaler som folkebevegelser. Men det er jaggu mye som skiller dem også. Heldigvis.

Det er særlig to trekk som skiller Senterpartiets leder fra andre populistiske ledertyper internasjonalt: Vedum er alltid blid og han er ikke ekstrem. Han tegner et positivt bilde av det å bo på landet, enten du er bonde eller ansatt på det lokale sykehuset. Han har en glad retorikk hvor han romantiserer bygdene, der avstanden til tjenestene er en vel så stor kvalitet, som selve kvaliteten på tjenestene. Flere har sagt det og jeg er hjertens enig: Hvis Trygve Slagsvold Vedum er Norges svar på Donald Trump, så slipper vi billig unna.

Senterpartiets fremgang har kommet brått på mange, kanskje særlig regjeringspartiene. Når vi ser tilbake på Høyre og Frps snart fire år med makt, er det enkelt å se at de har gjort det lett for Senterpartiet.

Regjeringen kaller politireformen for en nærpolitireform, samtidig som de legger ned hvert tredje lensmannskontor. Selv om 35 prosent av antallet tjenestesteder forsvinner, er det kun 3 prosent av de ansatte i politiet som må skifte arbeidssted, og de må i gjennomsnitt flytte til et tjenestested 15 km unna det gamle. 97 prosent av alle politifolk blir altså værende på samme sted som i dag, resten er en kort kjøretur unna. Reformen er regjeringens svar på 22. juli-kommisjonens kritikk. Men det bærer ikke debatten preg av i det hele tatt. Alt dreier seg om hvor nær eller fjern reformen er.

Regjeringen kaller kommunereformen for en demokratireform, samtidig som de slår sammen kommuner med tvang. Kommunereformen endte med at vi går fra 428 til 363 kommuner. 94 kommuner slår seg sammen frivillig. Kun 13 kommuner blir tvangssammenslått. Uten tvang, ville reformen endt omtrent på samme sted, med 373 kommuner, og regjeringen kunne med en viss tyngde kalt den en frivillighetsreform. Det kan de ikke nå.

I tillegg har regjeringen rullet ut saker som ny Nav-reform med større og færre kontorer, Forsvarets langtidsplan, reduksjon av skattekontorer, sykehusreform, jernbanereform, nytt veiselskap, økt bensinavgift. Det er knapt den ting regjeringen har gjort som ikke passer inn i Senterpartiets helhetlige og godt planlagte anti-sentraliseringsstrategi.

Men Trygve Slagsvold Vedum står også i en spagat. Han liker å framsnakke distriktene, vise stolthet over å være bonde, snakke om hvor fint det er på bygda. Samtidig angriper han regjeringen for å overkjøre de samme distriktene, gjøre det kjipt å være bonde, utarme bygdene. Det er også greit å minne om at det hvert år ble nedlagt like mange gårdsbruk med de rødgrønne i regjering som med Frp i regjering. Det flyttet folk til byene under de rødgrønne også. De klarte knapt å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Senterpartiet var også med på å legge ned lokale fødeavdelinger. Vedum kan fort møte seg selv i låvedøra. Og det går også an å minne landsmøtedeltakerne på at Senterpartiet kun fikk 5,3 prosents oppslutning på TV 2s partibarometer så sent som i november i fjor. Det svinger fort i norsk politikk. Det er et halvt år til valget. Senterpartiet skal være forsiktige med å ta valgseieren på forskudd, selv om de har all grunn til feire.

Og feste, det kommer de til å gjøre til gangs på helgens landsmøte. I informasjonen som sendes ut til delegater og oss pressefolk understrekes det at de har «eit av landets beste dansegolv i landsmøtesalen, så ta på dansesko til landsmøtefesten!».

Det er bare å sende ut nabovarsel: Det blir ikke stille i fjøset i trønderhovedstaden denne helga.