Hvor mange ble drept i terrorangrepet i Paris november 2015? Hvor mange ble sprengt i filler i Brussel i mars 2016? Istanbul i juni 2016? Hva med antall ofre som ble meid ned i Nice sommeren 2016? Berlin et halvt år senere?

Jeg må innrømme at jeg sliter med å huske. Det er ikke bra når jeg til og med har reist for å dekke flere av disse angrepene. Terroren har blitt en del av hverdagen. Det som før var noe som skjedde i Kabul og Mogadishu, skjer nå i våre byer. Og det skjer ofte nok til at vi glemmer terroren etter en tid. Det er sjokk der og da. Så går livet videre som normalt. På en måte bør det være slik. Det er ikke terroristene som skal definere vår hverdag.

Men vi må heller ikke gå rundt og tro at dette ikke kan ramme oss. Det som skjedde i London er egentlig en bekreftelse av den siste trusselvurderingen til Politiets sikkerhetstjeneste, PST. Der står det:

Alle kan sette seg i en bil og gi bånn gass
Kadafi Zaman

«Ekstreme islamister representerer fortsatt den største terrortrusselen mot Norge. Derfor vurderes det som mulig at det vil bli gjennomført et terrorangrep mot Norge i 2017. Det mest aktuelle scenariet for et eventuelt terrorangrep i vestlige land er et IS eller Al-Qaida inspirert angrep utført med enkle våpentyper mot mål med få eller ingen sikringstiltak».

Alle kan sette seg i en bil og gi bånn gass. Det kan skje hvor som helst og når som helst. Det vet terrorgrupper som Islamsk Stat. Det er derfor de oppfordrer til slike feige angrep. Terrormanualen deres er enkel: «Har du ikke bombe, så bruk gevær. Har du ikke gevær, så bruk pistol. Har du ikke pistol, så bruk en kniv. Har du ikke kniv, så bruk stein. Har du ikke stein, så bruk hendene».

Jeg har dekket terror siden 11 september 2001. I mange år var det spektakulær terror som gjaldt. Mest mulig ødeleggelse med mest mulig sprengstoff. Den terroren skjer fortsatt hver dag. I land fjernt fra oss. I Europa blir det meste av terrorangrep avverget. Det kan vi takke sikkerhetstjenestene for. Mye av det hører vi aldri om. Men terrorjegerne kan ikke oppdage alt. De kan ikke overvåke alt. De trenger ører og øyne ute i samfunnet. Vanlig folks øyne. Folk som sier ifra når de ser noe bekymringsfullt.

I et åpent, demokratisk samfunn er det umulig å gardere seg mot slike angrep. Enten de er planlagt av grupper eller soloterrorister. Derfor må ikke beredskapen senkes. 22. juli 2011 lærte Norge det. Neste gang kan det være en ny norsk massemorder eller en jihadist.

Norske myndigheter har hatt mye fokus på fremmedkrigere. Det har gitt gode resultater. Norge har faktisk fått ros i FN på grunn av innsatsen mot ekstremisme. Innsatsen har tre hoveddeler. Den ene er regjeringens handlingsplan mot ekstremisme, blant annet kommunenes lokale planer for forebygging. Den andre er mobiliseringen av unge muslimer som har nektet å la religionen sin bli kuppet av et fåtall fanatikere. Den tredje og viktigste hoveddelen i kampen mot ekstremisme er innsatsen til Politiets sikkerhetstjeneste. De har lykkes med å straffeforfølge en rekke personer som har vært fremmedkrigere i Syria og nesten ingen har reist på lenge. Det er heller ingen som kommer tilbake. Det er unikt i europeisk sammenheng.

Men det er ikke bare fremmedkrigere med kamptrening og drapserfaring som er en trussel. Sympatisører av livsfarlige ideologier kan være like farlige. Det har vi sett i flere europeiske terrorangrep de siste årene. Mange av gjerningspersonene har aldri vært i Syria eller Irak, men de er sympatisører av IS og Al Qaida. Slike personer finnes også i vårt land. Noen av dem ønsker å reise til IS, men får det ikke til av ulike årsaker. Til slutt kan frustrasjonen bli så stor at de heller forsøker å gjennomføre et angrep i landet de bor i.

PSTs trusselvurdering oppsummerer dagens situasjon slik:

«Vi vil fremdeles stå overfor et utfordrende trusselbilde. IS har de siste årene oppfordret sympatisører til å gjennomføre angrep på egen hånd, uten å søke kontakt med organisasjonens sentrale ledelse. Vi forventer at IS vil videreføre denne strategien i 2017».

Dette er en viktig påminnelse etter terroren i London.