Du vet den følelsen når du gleder deg til å gå på jobb. Gleder deg til å treffe flotte kollegaer, til å snakke med pasientene, få hjelpe dem. Gjøre noe meningsfylt for dem og for deg selv.

Så kommer du på jobb, ettermiddagsskift. Du får rapport om ti uavklarte pasienter. Bare mens vi sitter i rapporten, som i dag varer i cirka 15 minutter, melder fem nye pasienter seg i «luka».

Det var bladet Sykepleien som først trykket innlegget.

I vårt akuttmottak har vi fire undersøkelsesrom, pluss et lite lager, som er gjort om til et samtalerom. I dag er det ikke plass til alle på venterommet, så du ber noen av pasientene om å sette seg på venterommet til legevakten, som ligger vegg-i-vegg. Så rekker du så vidt å registrere at du og dine to sykepleiekollegaer nå har ansvaret for at over 15 pasienter skal få den beste behandlingen ut fra deres helseproblem.

Du rekker det akkurat før du åpner døren for den 17. pasienten. Mens du forsøker å få en rask oversikt over hvem som trenger din hjelp først, ringer den bærbare telefonen du har i lommen din fire ganger. Noen spør etter telefonnummeret til sykehjemmet, noen ber deg om å ordne opp i noe på pc-en fra tidligere på dagen, mens andre ringer for å melde flere pasienter.

Å være flere steder samtidig

Du triagerer (prioriteringsverktøy) pasienter på korridoren, du beklager at det er litt fullt her akkurat nå, men at du håper at det snart vil bli et ledig rom. Så tar du en selvstendig avgjørelse om å anlegge en veneflon og starte opp med IV væsketilførsel på pasienten som ligger i gangen.

Hun er gravid og får ikke i seg mat eller drikke på grunn av kvalme. Hun er tynn og blek. Du vet at denne damen vil bli liggende lenge og vente på legetilsyn i dag.

Du haster videre, uten å virke travel, til neste pasient som nettopp er kommet inn med ambulanse. Pasienten er tungpustet, og du ser med en gang at dette er en pasient du må prioritere. Han har lavt blodtrykk og får for lite oksygen. Han er 90 år gammel, men bor hjemme og klarer seg vanligvis selv.

Når du ser at han har en datter med seg, priser du deg lykkelig over det og tenker at hun blir en viktig ressurs for deg og pasienten i ettermiddag. De har med seg en medisinliste, som hun mener er oppdatert. Du stoler på henne og starter opp med parimedisin etter ordinasjonen på arket, mens du venter på turnuslegen.

Når han ankommer rommet, tenker du at nå blir det fart på sakene, her inne i hvert fall, for dette er en klassisk pasient for oss i akuttmottaket. Vi vet hvordan vi skal behandle denne typen problemstilling.

Ringvirkninger

Under legens avlastning går du videre til din kollega for å hjelpe henne med å forflytte en tung pasient fra sengen til toalettet. Mens du sliter pasienten godt over skåla, ringer telefonen igjen.

Radiografen ønsker forflytningshjelp på røntgen til en dame med mistanke om et lårhalsbrudd. Du svarer at det er vanskelig å slippe fra her akkurat nå, og hun sier at da må pasienten vente til senere i dag og vi må kjøre henne bort til røntgen når vi får anledning til å assistere henne.

Det er da du skjønner at dette vil få ringvirkninger utover hele ettermiddagen, alt du utsetter nå eller ikke kan gjøre med en gang, vil få konsekvenser for pasientflyten resten av døgnet. Du sier at du kommer med en gang. Når du har vært og hjulpet til, også på røntgen, så tar du damen med deg tilbake på det rommet som hun har fått tildelt.

Du velger å bruke fem minutter på å måle vitale parameter på henne, fordi du vet at det vil legen etterspørre når han skal vurdere om hun har et brudd i sin høyre hofte eller ikke. For øvrig har du sluttet å stille spørsmål ved slike oppgaver når det er travelt i avdelingen, for det er ingen som har forståelse for det likevel.

Men du kjenner deg litt oppgitt nå, fordi at din kollega faktisk nettopp har gjort de samme målingene som deg før pasienten dro til røntgen, men ingen av dere kunne vite det. Dere har ikke fått snakket med hverandre siden dere kom på jobb for tre timer siden.

Og da pasienten er dement, sa heller ikke hun noe om dette. Uansett, enhver kan nok lure på hvorfor vi holder på med alle disse målingene som også ambulansen har gjort før pasienten kom til oss.

Forståelsesfulle kolleger

Nå er det gynekologen som ringer og spør hvor det blir av den gravide damen med kvalmen. Du sier som det er at turnuslegen ikke har fått gjort ferdig papirene, og at pasienten venter her av den grunn. Du får samtidig sagt at pasienten ikke ønsket en mannlig lege, slik at vi måtte vente på at den kvinnelige turnuslegen skulle få undersøkt pasienten.

Gynekologen ønsker da å komme ned og tilse pasienten i akuttmottaket. Mens du låser opp døra for denne svenske legen til gynekologi-rommet i naboavdelingen, beklager du at det ikke fins navnelapper i pasientens journalmappe, da etikettskriveren vår er i ustand i kveld.

Den hyggelige gynekologen spør; hva så, vi trenger vel ikke dem? Du blir forbauset over svaret, og tenker at hun må være ny her. Vi pleier da ikke å ferdigstille pasientene våre uten navnelapper …

Gynekologen er fornøyd med effekten av den literen med væske pasienten allerede har fått (hun vet selvfølgelig ikke at det ikke var legens ordinasjon fra starten av), og velger å sende henne hjem. Du tenker at du gjorde riktig ved å henge den opp da hun kom.

Den dårlige samvittigheten

Så kommer du til å tenke på en pasient du skulle gitt litt empati og omsorg, som sitter på venterommet på fjerde timen. Hun var din pasient i forrige uke, da man mistenkte brudd i ryggen, men heldigvis var hun bare forslått.

Nå er hun her igjen, smertene vil ikke gi seg. Samvittigheten for den lange ventetiden sliter i deg. Du finner henne ikke på venterommet, men heldigvis har en kirurg forbarmet seg over henne og sendt henne hjem med smertestillende for en stund siden.

Mens du haster videre, ser du inn til din kollegas pasient, en liten jente med brudd i leggen. Hun venter på å få beroligende medikament før gipsingen kan gjennomføres. Du grøsser når du ser hvordan foten henger og slenger, og husker du har hørt gjennom hele vakta hvordan denne jenta har sutret og grått. Ikke fordi mammaen eller pappaen ikke har gjort alt de kan for å hjelpe den fine lille jenta si, eller fordi min kollega ikke har tilbudt dem smertestillende før, men fordi at denne pasienten ikke er blitt prioritert før nå, på en dag som denne.

Pappaen forsøker å holde henne så godt han kan i sine armer. Du legger merke til at han har ullgenser på, og er svett og rød i ansiktet av anstrengelsen over å holde henne stabilt så lenge. Jenta ynker seg og har det vondt. Selv har du en gutt på samme alder. Du henter en pute til avlastning av foten, og jenta sier at det ble bedre.

På medisinrommet forsøker du sammen med din kollega å regne ut medisindosen jenta skal få, men dere har begge så mye i tankene at dere må be den tredje sykepleieren om å dobbeltsjekke det dere har trukket opp. Dere er alle enige om at dosen er riktig. Du synes det er vanskelig å stole på deg selv når du har så mange tanker i hodet, og så mange mennesker å hjelpe.

Matpakken får vente

Nå vil pasienten din på akuttstua på toalettet, og med god hjelp fra datteren går det riktig bra.

Så mens han gjør sitt nødvendige ærend, kjenner du at nå må du ha litt næring i kroppen, og tenker at du kan henter deg en kopp kakao fra kaffemaskinen på pauserommet. Det er raske karbohydrater. Du nærmest løper inn på rommet og du finner maskinen. DEN ER TOM FOR BÅDE KAFFE OG KAKAO!

Matpakken din, som ligger i vesken, inneholder knekkebrød og to kokte urensete egg. Du skjønner at du ikke får tid til den på flere timer, så du tar deg et glass saft (Fun Light uten sukker, som om det hjelper på blodsukkeret!). Men du håper likevel at energien vil holde noen timer til.

Tilbake etter tre minutter sender du en gutt og foreldrene hans på røntgen. Han kommer fra legevakten med mistanke om et brudd i armen. Du ser at han ikke virker smertepåvirket, og er glad for det, for du vet at venterommet er nesten like fullt som da du kom på jobb.

Alle pasienter har sin historie

Timene går i dette tempoet, og én time før vakten din er over, ser du og din kollega en sjanse til å få i dere den etterlengtede matpakken. Dere kaster i dere maten før ambulansen kommer med to pasienter fra flyplassen som kommer tilbake etter et opphold ved et høyere omsorgsnivå. Du ber dem om å finne fram seng til dem, og innlosjere dem på hvert sitt rom som du har gjort klart til dem.

Når du går ut i gangen for å ta hånd om disse to stabile pasientene, møter du legevaktlegen og ambulansepersonell i gangen, med en pasient på båren. Og du kaster et blikk på pasienten, ser på din kollega og dere tenker det samme; denne damen «drukner» dersom vi ikke handler raskt og får startet opp med behandling for hennes tungpustethet.

Sammen jobber dere på spreng, pasienten mister til tider bevisstheten og adrenalinet ditt pumper. Dere gjør alt dere kan for å jobbe hurtig og følge prosedyrer og oppgaver for å minske damens besvær.

Nattevakten har kommet

Uten at du har registrert det, har nattevaktene kommet på jobb og kaster seg ut i oppgavene som må gjøres på akuttstua. Over denne dårlige pasienten gir du rapport denne kvelden. Du jobber intenst samtidig som du rapporterer om pasientens tilstand, og er ute av rommet og henter utstyr. Du tenker ikke engang over den etiske biten av det som foregår.

I fullt oppdrag med å hente utstyr, møter du den utenlandske pasienten som kom fra flyplassen for en time siden. Han spør deg om hvor lenge han må vente her før han får se en doktor, han har blitt operert i hjertet sitt, sier han.

Jeg svarer at akkurat nå er det noen andre som er sykere enn han og at han må vente en stund til. I det øyeblikket tenker du at alle mennesker har hver sin historie, men på min arbeidsplass i kveld så har du ikke tid til alle disse historiene. I dag har du nok med å holde hodet over vannet.

Ikke tid til å bruke seg selv

Ute denne natta, for det har blitt natt, klokka har passert langt over midnatt, finner du bilen din på parkeringsplassen, nediset og kald. Og du kjenner at du aldri før har vært så glad for at du må stå ute og trekke frisk luft noen minutter, mens du skraper is av bilen.

Du setter deg inn og kjører de fire milene hjem, mens tårene triller. Du vet ikke helt hvorfor du føler det sånn, du bare antar at det er fordi du er sliten etter nok en travel dag på jobb. Tanken om at du ikke lenger har tid til å bruke deg selv som sykepleier slik du har lært gjennom videreutdanninger og erfaringer, plager deg. Det er ofte ikke rom for å stoppe opp og reflektere over det som blir gjort. Du priser deg heller lykkelig for at det ikke gikk liv tapt i kveld, eller at alvorlige feil ble gjort.

Hvordan har du hatt det på jobb i dag?

Du kommer hjem, spiser litt og er redd for å vekke huset som virker så stille og fredfullt. Du dusjer og legger deg forsiktig inntil din mann som sover, men som likevel våkner av dine stille bevegelser. Han snur seg mot deg, kysser deg på kinnet i halvsøvne. Så spør han søvnig; hvordan har du hatt det på jobb i dag…..? Du smaker litt på spørsmålet før du svarer; bra ….