Riksrett, kan det virkelig skje?

Lenge før han engang ble valgt har Donald Trumps motstandere snakket om å stille ham for riksrett. Et opprop på nettet som krever dette har fått 800.000 signaturer, og flere betting-byråer spår at det er en fifty-fifty sjanse for at Trump blir tvunget fra makten gjennom såkalt «Impeachment».

Riksrett er en komplisert prosess som kort forklares slik: De folkevalgte i Representantenes hus starter etterforskning i justiskomiteen, før hele forsamlingen stemmer med simpelt flertall om hvorvidt det er nok bevis for en rettssak. Senatet tar så over saken, ledet av høyesterettsjustitiarius. Et 2/3 flertall trengs for å dømme presidenten, som da automatisk må gå av.

Riksrett mot presidenten har vært aktuelt tre ganger før. Den første episoden er lite kjent for de fleste nordmenn. I 1868 kjempet president Andrew Johnson en bitter politisk kamp mot republikanere i Kongressen, som ønsket en strengere linje overfor Sørstatene etter borgerkrigen. Johnson var én fattig stemme fra å bli fjernet fra sin stilling.

Over hundre år gikk før riksrett dukket opp igjen. Etter Watergate-saken igangsatte Kongressen innledende etterforskning av Nixon, som trolig ville ledet til riksrett. Før prosessen kom så langt valgte imidlertid Nixon å gå av.

Thor Steinhovden skriver for Tankesmien Agenda og var TV 2s kommentator under USA-valget i fjor.
Thor Steinhovden skriver for Tankesmien Agenda og var TV 2s kommentator under USA-valget i fjor.

Den siste episoden husker nok de fleste godt. I 1998 ble Bill Clinton stilt for riksrett etter å ha gitt falsk forklaring og å ha motsatt seg etterforskningen av sin affære med Monica Lewinsky. Med sitt svake flertall i Senatet klarte imidlertid ikke republikanerne å komme i nærheten av de 67 stemmene de trengte for å få Clinton dømt for anklagene.

Riksrett er med andre ord et uhyre sjeldent fenomen og ingen har så langt faktisk blitt dømt. En president må misbruke makt eller bryte loven for å ende opp der, men det må også være et politisk flertall som driver prosessen fremover. Republikanerne har i dag få grunner til å gjøre noe sånt.

Trumps partifeller er tvert imot i en drømmesituasjon, med flertall i både Kongressen og Det hvite hus. Mye skal til for at de vil sette dette i fare. Presidenten kjempet seg dessuten gjennom valgkampen med støtte fra en hard kjerne av lojale velgere. Mange av disse er Trump-støttespillere og republikanere, i samme rekkefølge. Republikanere i Kongressen må derfor trå forsiktig, ettersom de folkevalgte fort kan skrive sin egen avskjedssøknad ved å gå for aggressivt ut mot Det hvite hus.

Dersom Trump skal stilles for riksrett må derfor en virkelig stor krise eller skandale til for å få snøballen til å rulle. Konflikt med egne partifeller, interessekonflikter fra Trumps forretningsliv, eller en skandale kan imidlertid endre på dette bildet:

1. Maktkamp med Kongressen eller Høyesterett

Det er ikke utenkelig at Trumps «sterke mann» stil etter hvert kan komme på kant med et republikansk parti som i åtte år har beskyldt Obama for autoritære tendenser i Det hvite hus.

For eksempel kan man se for seg at Trump setter i gang en tollkrig med Kina eller Mexico, noe han har truet med. Det vil trolig føre til dyrere varer, og trolig store protester fra forbrukere og hans frihandels-elskende partifeller. En annen maktkamp vil være hvis Trump tillater bruk av tortur eller åpner flere hemmelige fengsler i utlandet, uten godkjenning fra Kongressen. Et tredje mulig scenario er at rettsapparatet blokkerer aggressiv deportering av papirløse innvandrere, men at Trump instruerer politiet til å fortsette likevel. En fjerde potensiell konflikt kan bestå i at Trump setter i gang bygging av muren mellom USA og Mexico uten at noen vil ta regningen for den, og uten Kongressens godkjennelse.

Kun fantasien setter grenser for hvordan en maktkamp mellom den utøvende makt (presidenten) og lovforsamlingen (Kongressen) kan utspille seg. Det kostet nesten Andrew Johnson jobben i 1868, men selv over 150 år senere er konfliktlinjene like aktuelle.

2. Interessekonflikter

Donald Trump har uttalt at en president ikke kan ha interessekonflikter. Derfor har han valgt å ikke selge seg ut av Trump-konsernet. I stedet driver hans to sønner selskapet, mens Trump forblir eieren – en ganske ulik praksis fra tidligere presidenter, som har solgt seg ut for å unngå mistanken om å ha andre prioriteringer.

Presidentens kritikere, inkludert to tidligere juridiske rådgivere for Obama og Bush, påstår at Trumps løsning bryter med en paragraf i grunnloven kalt «The Foreign Emoluments Clause». Denne sier at et medlem av regjeringen ikke kan ta imot gaver fra utenlandske aktører. Trump-selskapene gjør forretninger i 24 land, og i tillegg leier Kuwait, Bahrain, Qatar, og Kina bygninger eller hoteller eid av Trump. Selv om presidenten har lovet å si fra seg inntekter fra disse aktørene, mener kritikerne at han ikke har laget rutiner som gjør at dette kan sjekkes i etterkant.

Etikkrådgiverne trekker også frem at Trump har flere hundre millioner dollar i gjeld, samtidig som han påvirker landets økonomiske politikk. Og at Trumps selskaper har ti saker inne hos USAs arbeidstilsyn, samtidig som presidenten skal fylle to av fem seter på komiteen som fatter beslutninger i sakene.

Med sin bakgrunn er det ikke overraskende at Trump har så mange potensielle interessekonflikter. Det er likevel noe helt annet å bli tatt i å sette egne eller andre lands interesser foran USA, og det finnes ingen bevis for at Trump har, eller kommer til å gjøre dette. Men potensialet ligger der.

3. Skandaler endrer alt

Ting kan snu fort for en amerikansk president. Under Watergate-etterforskningen ble Nixons støtte i folket halvert på kort tid. Trump har allerede overlevd skandaler i valgkampen. At han vant valget på tross av at han ble tatt på bånd mens han skrøt av at han kunne behandle kvinner som han ønsket fordi han var kjendis, ville nok få trodd på forhånd.

Noen skandaler vil likevel være større enn presidenten. Skulle det for eksempel komme frem at presidenten har samarbeidet med, eller latt seg presse av Putin, vil selv Trump være i trøbbel. Eller hvis han sender soldater inn i strid uten skikkelige vurderinger, som resulterer i store amerikanske tap. Etter krigene i Irak og Afghanistan tror jeg amerikanere har svært lav toleranse for kister med amerikanske flagg på fly hjem til USA.

«Mindre» skandaler kan også skade Trump hvis de treffer hans kjernevelgere hardt. For eksempel at Trump blir tatt i å innrømme at han egentlig er for abort, at han egentlig ikke tror at amerikansk industri kan gjøre et comeback, eller at muren alltid har vært en løgn. Poenget er at det må være noe som virkelig reduserer Trumps støtte blant velgerne. Først når hans egne partifeller tjener mer blant velgerne på å angripe, enn å forsvare Trump, kan det bli alvorlig for presidenten.

Demokrater skriker på sin hals om riksrett mot Donald Trump. Enn så lenge har republikanerne liten grunn til å snu seg mot sin egen mann i Det hvite hus. Men dette er ikke hugget i stein.