Skrevet av Karianne Solbrække, nyhetsredaktør i TV 2

I sju år har TV 2s journalister Asbjørn Øyhovden og Connie Bentzrud jobbet med saker om brudd på menneskerettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep.

De har stilt det vonde spørsmålet gang på gang: Tar barnevernet for få barn fra foreldre som er voldelige eller begår overgrep? Det er dessverre fortsatt all grunn til å stille det spørsmålet.

TV 2 publiserer i disse tider et nytt prosjekt. Denne gang har våre journalister stilt et motsatt spørsmål: Kan det være slik at barnevernet fratar barn for raskt, i visse situasjoner, for enkelte grupper? Dette har ført til en hissig debatt i sosiale medier hvor nyanser forsvinner, og ansatte i barnevernet blir truet og hetset. Denne negative utviklingen er i ferd med å bli et stort problem i den offentlige debatten.

Den siste tiden har TV 2 satt et kritisk søkelys på barnevernets behandling av saker der mor eller far er utviklingshemmet, eller har kognitive vansker. Samfunnsforskere har beregnet at 200 barn fratas disse foreldrene årlig. En forskningsrapport fra NTNU slår fast at norsk barnevern ikke i tilstrekkelig grad setter inn tilpassede hjelpetiltak for denne gruppen, slik det gjøres i andre land.

Det kan se ut som vi står overfor en systemsvikt. Vi har gått grundig gjennom flere av sakene, og vi mener det er grunn til å spørre om barnevernet, fylkesnemndene og rettsapparatet ikke har nok kunnskap om foreldre med kognitive vansker. Mye tyder på at denne gruppen foreldre blir stigmatisert fordi man tror de forblir barn hele livet, og ikke er i stand til å lære. Det ser ut til å være en grunnleggende kunnskapsmangel, om en gruppe som ikke er ensartet, og det ser ut til å mangle gode hjelpetiltak tilpasset foreldre med kognitive vansker. Dette har TV 2 ønsket å fokusere på, og så lenge denne innstillingen finnes, opprettholdes systemsvikten. TV 2 har aldri formidlet at alle med diagnosen lett psykisk utviklingshemming, eller store kognitive vansker, bør oppdra barn. Vi har derimot stilt spørsmålet om det kan være slik at samfunnet svikter denne gruppen, hvis man ikke gir dem lov til å prøve.

Det er lett å forstå fortvilelsen til de som føler seg utsatt for urettferdighet. Etter reportasjene har TV 2 fått svært mange henvendelser fra foreldre som har blitt fratatt barna sine med begrunnelse i nevnte diagnoser. Vi har også blitt kontaktet av foreldre som opplever seg dårlig behandlet av barnevernet i Norge. Vi har ikke mulighet til å granske alle enkelthenvendelsene, og vi sier heller ikke at alle som føler seg urettferdig behandlet har rett.

Vi ser at reportasjene våre vekker et stort engasjement og at mange blir opprørte. Det er bra med debatt, at nettgrupper oppstår, og at foreldrene slipper til og kritiserer de som har makt. Hvis vi skal ha en åpen og konstruktiv debatt, er det avgjørende at nettgruppene tar ansvar og sørger for å kontrollere det som blir skrevet i kommentarfeltene. Det virker mot sin hensikt når det slippes til ekstreme ytringer som rammer ansatte i barnevernet og barna deres.

Det voldsomme engasjementet og frustrasjonen vi opplever nå, kan være et tegn på at systemet ikke fungerer i tilstrekkelig grad. TV 2s erfaring er at barnevernet sjelden innrømmer feil. Det er alltid personsensitiv informasjon i disse sakene, og vi har forståelse for at det er krevende å kommentere enkeltsaker. Likevel bør også barnevernet kommentere og utdype systemkritikk. Våre journalister møter jevnlig ansatte i barnevernet med brennende engasjement som jobber dag og natt for å hjelpe barn i nød. Det ville styrke barnevernets troverdighet å utdype saker media omtaler.

Media kan ha noe av skylden for steile fronter. Gjennom en årrekke har mange journalister kviet seg for å gå inn i historier om foreldre som fratas barna, og som ønsker å fortelle historien sin. Det har nærmest vært umulige historier å fortelle, for barnevernet vil ikke kommentere, og vi får ikke fram hele bildet. Slik har foreldre som føler seg utsatt for dyp urettferdighet ikke fått slippe til orde, og de føler seg oversett og glemt.

Politikerne må også ta sin del av ansvaret. Dette er et lukket system, uten mulighet for innsyn i sakene. Vi vet at barnevernet så å si aldri kommenterer en enkeltsak, selv om taushetsplikten er opphevet. Dørene er lukket for media, også i fylkesnemnder og rettsaler, og dermed er den demokratiske kontrollen satt til side. Begrunnelsen er hensynet til barna, men vi må kunne spørre om det er til barnets beste at de kan miste foreldrene sine, uten demokratisk kontroll.

Det er viktig at de hemmelige prosessene rundt barnevernssaker åpnes opp. I dag er det slik at media ofte får være tilstede i overgrepssaker. Der kommer alle detaljer om hvordan barn har blitt misbrukt på det groveste, ofte av sine nærmeste. Media dekker slike saker med stor varsomhet, og hensynet til barna ivaretas.

Barnevernet mener tydeligvis at media ikke er i stand til å utøve samme kontroll og varsomhet om vi skulle få tilsvarende innsyn i fylkesnemnder og rettsaler i saker om omsorgsovertakelser. Det er en frykt for at større åpenhet kan være skadelig for barna, men vi mener det fører til økt rettssikkerhet, og er til det beste for alle involverte. Vi tror også det vil gi folk mer forståelse for de vanskelige dillemmaene barnevernsansatte, med høyt arbeidspress, står i daglig.

Vi mener mer åpenhet er det beste våpenet i kampen mot trusler, hatefulle ytringer og nett-troll. Vi snakker for lite om barn og foreldre som skilles fra hverandre med makt. Det handler om rundt 1500 barn hvert eneste år. Tvangsadopsjoner skjer i Norge, uten at det offentligheten får innsyn. Og det skjer uten debatt og kritiske spørsmål fra media.