Barnevernet. Ikke foreldrevernet. Ikke familievernet. Ikke besteforeldrevernet. Men BARNEevernet. Det finnes så mange skjebner, og med all respekt for de barna som blir feilbehandlet av det offentlige; forstår jeg at slike feil faktisk skjer.

Men når jeg leser saker på nettet eller i aviser, når TV-skjermen handler om triste barnevernssaker, kan jeg ikke unngå å legge merke til hvordan det ofte handler om «de stakkars foreldrene». De fleste saker er vinklet dithen, at det handler om medlidenhet rettet mot foreldrene. Hva med barnet?

Til sommeren er det åtte år siden jeg for lengst hadde bedt barnevernet være med meg gjennom svangerskapet og inn i mammarollen. Åtte år siden jeg ble så psykisk syk at det dreide seg om fødselspsykose og utbrudd av bipolar 1. Jeg var så syk at jeg trodde jeg var frisk.

Dersom jeg hadde jobbet i barnevernet den gangen, ville jeg gjort akkurat det samme som de gjorde. De gjorde jobben sin så godt de kunne.

Ja, det var vondt å måtte være borte fra den kjære lille babyen vår. Ja, jeg fikk sjokk. Ja, det var et helvete å gå gjennom. Men hovedpersonen i dette var faktisk ikke meg, men det uskyldige lille barnet mitt.

Heldigvis sto en stødig far klar til å ta ansvaret for ungen vår. En pappa som hadde like mye kjærlighet for ungen vår som meg. Han tok ansvaret på strak arm, og fikk god oppfølging i kommunen der han bor, for å greie farsrollen best mulig. Jeg skrev tidlig under på at barnet vårt skulle bo hos ham.

Valgene i ettertid ble å gå kurs om diagnosen min, stable meg på beina, innta medisinene som var riktige for meg og modnes mentalt. Skulle jeg være mamma, måtte jeg faktisk innrette meg. Det var ikke en rettighet jeg hadde, å bare være halvveis god nok mor for barnet mitt. Det var noe jeg måtte bruke år på å forstå.

Uansett hvor hardt det er for mange å innse det, handler barnevern kun om å verne barn. Tenker du i samme baner; å verne barna og sette deg selv og din egen selvmedlidenhet til side; først da kan du forstå hva dette handler om. Ikke et eneste sekund handler det å være forelder om at det ville vært synd på oss hvis vi ikke fikk lov til det. Et foreldrevern i form av voksenpsykiatri, finnes.

Jeg er evig takknemlig til barnevernet for at de gjennomførte en omsorgsovertakelse etter jeg ble mamma for første gang. Når jeg ser tilbake, ble babyen min ivaretatt med kvalitetene mitt barn behøvde akkurat da. Nå er jeg et tipp topp samværshjem, og det eldste barnet mitt har god kontakt med mammaen sin. Det er ikke synd på meg fordi jeg måtte kjempe mine indre kamper for å bli frisk mamma. Det er hvordan barnet mitt hadde det, og har det, som teller.

Jeg lærte mye, og da jeg ble mamma til nummer to, ble han værende hos meg. Jeg hadde vokst meg inn i mammarollen, og på likt nivå med barnevernet, hadde jeg fokus på barna, og kun barna. Jeg hadde lært å tenke som barnevernet, og jeg var både frisk og i stand til å sette mine egne behov til side. Jeg eier ikke mine barn; man må jobbe hver dag for å forbli ansatt som mor.

Hvis andre barn må flyttes fra sine foreldre, og det ikke er god nok grunn til det, er det barna det er synd på, først og fremst. Fokuset bør være på hvordan det vil bli for disse barna å vokse opp uten mamma og pappa. Ikke på hvordan det er å bli fratatt barna sine.

Det er bra at media tar tak i de vanskelige historiene. Det er vinklingen jeg funderer på. Det spekuleres i hvordan det blir for foreldre og besteforeldre å savne den lille, men jeg verken leser eller hører noen undringer på hvordan horisonten ser ut for hovedpersonen i historien: barnet. Det regjerende fokuset på foreldrene og hvordan de har det, hersker, selv om det er heter BARNEvern.

Vi som foreldre har ideér til hvordan denne krisen kan løses. Dette problemet med at ikke hele familier blir vurdert, og hastevedtak tas utfra hvor barnevernet står per ressurser og dags dato. Hva med et eget foreldrevern bestående av psykologer og faglærte, som tverrfaglig kan jobbe sammen med barnevernet, i et helt team av familievern? Slik det er i dag, blir flere barn boende i fosterhjem. Med et slikt familievern kan foreldre raskere tas hånd om, og opplæres i både tankegang, atferd og veiledning.

Innlegget ble først publisert på Dallands blogg og senere i BT, og er gjengitt med tillatelse.