Norges Kristelige Legeforening (NKLF) har alltid hevdet at livet og menneskeverdet starter ved befruktningen og at det er vanskelig å finne logiske argumenter for noe annet. Vi har derfor alltid stått på barnets side og hevdet barnets rettigheter som et fundament i samfunnet.

NKLF mener at eggdonasjon ikke bør tillates. Det har vært et hyppig argument at siden sæddonasjon er tillatt, må det i likestillingens navn også være tillatt med eggdonasjon. Vi vil snarere hevde at dersom barnets rettigheter skal ha tyngde, må både sæddonasjon og eggdonasjon være forbudt. Og barnets rettigheter må være å kjenne til, og vokse opp sammen med, sin biologiske far og mor. I FNs barnekonvensjon artikkel 7 er det også slått fast at barnet har rett til «så langt det er mulig å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Ved egg- og sæddonasjon planlegges det allerede fra start at barnet ikke skal ha denne rettigheten.

Gjennom lovgiving har en ønsket at barnløse skal få barn. Ved mange metoder ved assistert befruktning er dette selvsagt helt legitimt og etisk akseptabelt så lenge det er den egentlige mammaen og pappaen som ender opp som mamma og pappa. Barnløses ønsker om å få barn er legitime. Men det er ikke de voksne som er den svake parten her – det er faktisk barnet, og det er barnets hensyn som må komme i sentrum. Og barnets rettigheter handler om forutsigbarhet, trygghet og biologiske bånd.

Vi er som mennesker opptatt av vår identitet og vår mulighet og følelse av å kunne stå i biologisk sammenheng med tidligere generasjoner. Å kjenne til slekt og forske på den er en yndet hobby hos mange mennesker. Å finne forfedre vi kan være stolte av og andre som det kanskje ikke er så stor grunn til å være stolte av, er en rettighet vi har. Poenget er at blodsbånd og familiehistorie er viktig for mening og identitet. Hvilken rett har vi til å frata barnet dette fra starten? Vi mener at kjønnscelledonasjon er et sosialt eksperiment som ikke er til barnets beste. Kjønnscelledonasjon er først og fremst å tilfredsstille de voksnes behov på bekostning av barnas.

Surrogati er ikke lovlig i Norge, men dersom eggdonasjon blir lovlig vil det bli neste debatt. Tillater vi eggdonasjon i tillegg til sæddonasjon, må vi også tillate kombinasjonen – en «dobbeltdonasjon» der resultatet blir at barnet ikke har noen genetisk tilknytning til noen av de foreldrene de skal vokse opp sammen med. Denne utviklingen vil igjen gjøre at det er få skranker igjen mot surrogati.

Man vil kunne hevde at mange barn vokser opp sammen med fosterforeldre eller adoptivforeldre, og disse har jo ingen biologisk tilknytning til barnet. Den store forskjellen er at disse ordningene gjøres for barnets beste. All mulig anerkjennelse til dem som på frivillig basis tar på seg slike oppgaver. Men ved adopsjon handler det om å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Ved adopsjon ivaretas barnets rettigheter; ved egg- og sæddonasjon fratas barnet rettigheter.

Vi observerer også at debatten om reservasjonsrett blusser opp igjen. Dette er nok en fjær som har blitt en hel hønsefarm. NKLF mener prinsipielt at helsepersonell må kunne få reservere seg mot befatning med egg- og sæddonasjon, men tror det i praksis blir en sjelden problemstilling. Det regjeringsoppnevnte Samvittighetsutvalget mener i sin innstilling at det ikke bør være en juridisk rett, men at reservasjon bør tillates der det er en dyp samvittighetsovebevisning og det er mulig å legge til rette for reservasjon lokalt, uten unødig ulempe for pasienter, arbeidsgiver eller kolleger. Utvalget foreslår at reservasjon skal kunne avtales lokalt, på samme måte som var praksis for fastleger i norske kommuner siden abortloven kom og til myndighetene fjernet denne muligheten i 2011. For NKLF har dette vært knyttet til spørsmål om liv og død, for eksempel abort, innsetting av spiral som kan skade et allerede befruktet egg, og visse andre problemstillinger.

Vi mener befatning med egg- og sæddonasjon prinsipielt også kan være et samvittighetsspørsmål for helsepersonell, og går derfor inn for reservasjonsadgang. Men problemstillingen blir neppe så aktuell i praksis, blant annet fordi fastleger typisk ikke henviser til slik donasjon, men til fertilitetsutredning – og så kommer spørsmålet om donasjon eventuelt opp i forløpet av utredningen.

Vår klare konklusjon er at i spørsmålet om egg- og sæddonasjon er barnets rettigheter like viktige som de voksnes, og barnas behov for sine biologiske foreldre enda viktigere enn de voksnes ønske om barn.

Magnar Kleiven,

Generalsekretær

Norges Kristelige Legeforening