To uker har gått siden Donald Trump tok president-eden på trappene foran Kongressen. Han har ikke kastet bort tiden, og er i full gang med å oppfylle sine valgløfter.

Siden 20. januar har Trump kansellert handelsavtalen TPP, innført midlertidig ansettelsesstopp i staten, gjort det vanskeligere å bli lobbyist etter å hatt statlige stillinger, reorganisert sitt nasjonale sikkerhetsråd, bedt sine departementer om å «redusere byrden av Obamacare», og beordret bygging av muren til Mexico.

Han har hatt besøk av britenes statsminister Theresa May, godkjent flere oljerørledninger, stengt av midler til grensebyer som ikke deporterer papirløse innvandrere og senket kravene for å bli sendt ut av landet. I tillegg har han fremskyndet miljøkonsekvensutredninger og gjeninnført et kutt i bistandsmidler til organisasjoner som jobber med abort-spørsmål utenfor USA.

Trump har også innført en regel som sier at for hver nye regulering, må to eksisterende reguleringer identifiseres for fjerning, og bedt om en hel bråte med utredninger. Han vil vite hvordan IS skal nedkjempes, hvordan forsvaret skal styrkes, hvordan grensevernet skal endres og hvordan regulering av industrien kan lettes.

De som ventet at Trump skulle bli mindre spiss i kantene eller mer redelig med fakta når han faktisk ble president, har blitt skuffet. Siden innsettelsen har han løyet om: påstått valgfusk, påståtte drap under Obamas siste tale i Chicago, et møte med Mexicos president, drapsraten i Philadelphia og at han var i Skottland dagen før Brexit. Han har dessuten hevdet at flyselskapet Delta egentlig har skylden for kaoset på landets flyplasser i forbindelse med innreiseforbudet. Sist, men ikke minst, brukte pressetalsperson Sean Spicer mye tid på å snakke om hvor mange som deltok på innsettelsen i Washington, og mye av det han sa hadde lite med virkeligheten å gjøre.

Som president har Trump på det utenrikspolitiske planet allerede hatt uenigheter med Mexico, Australia og Iran om ulike saker.

Vanligvis blir fire-fem slike klager levert inn i året, men aldri før har i nærheten så mange skrevet under på et slikt brev.
Thor Steinhovden

Han har også møtt motstand på hjemmebane. To saker har, ikke overraskende, vist seg å være særlig utfordrende for den nye administrasjonen: Trumps innreiseforbud og hans nominasjon av ny høyesterettsdommer.

Innreiseforbudet omfatter følgende grupper:

  • Personer fra Syria blir heretter nektet innreise til USA, på ubestemt tid, uansett visum.
  • Borgere fra landene Irak, Iran, Jemen, Somalia, Sudan og Libya blir nektet innreise de neste 90 dagene, uansett visum.
  • USA har suspendert sitt mottaksprogram for flyktninger i 120 dager.
  • Trump har bestemt at USA ikke skal ta flere enn 50.000 flyktninger per år, fordi noe mer «vil være skadelig for USAs interesser».

Ikke overraskende svarte demokrater og andre med demonstrasjoner og høylytte protester. De mener at dette er et «muslim-forbud» fordi det kun rammer land med flertall av muslimer. Trumps motstandere, inkludert Obama, sier dessuten at forbudet går imot amerikanske verdier, er grunnlovsstridig, og at det er politisk motivert og ikke innført av sikkerhetsmessige hensyn.

Men de fleste republikanerne i Kongressen, og nesten halvparten av befolkningen, støtter forbudet. Kritikken fra egne rekker har mest gått på at Trump gjennomførte innføringen for raskt, uten å involvere de rette instansene på forhånd. Støttespillere av forbudet har dessuten pekt på at både Obama og Jimmy Carter innførte lignende forbud, noe jeg har skrevet lengre om i Agenda Magasin.

En gruppe som absolutt ikke er fornøyde med innreiseforbudet er diplomater i amerikansk UD. Over 900 av disse har skrevet under på et protestbrev gjennom departementets anonyme «klage-kanal», som ble opprettet etter Vietnamkrigen. Vanligvis blir fire-fem slike klager levert inn i året, men aldri før har i nærheten så mange skrevet under på et slikt brev. Som sammenligning skrev et femtitalls under på fjorårets klage på Obamas Syria-strategi.

Støvet hadde knapt lagt seg etter innreiseforbudet før det igjen stormet rundt Trump. I det som blir omtalt som en avduking verdig en Reality TV-stjerne, annonserte den nye presidenten sin kandidat til å fylle det tomme setet på høyesterett.

Grasrota på venstresida krever at demokratene nå gir sine kolleger på høyresiden en leksjon i god, gammeldags hevn.
Thor Steinhovden

Neil Gorsuch er ett av mange navn som konservative lobbygrupper hadde foreslått for Trump. Dermed ble det republikanske baklandet svært fornøyde med utnevnelsen, men Gorsuch er heller ikke den mest kontroversielle kandidaten Trump kunne valgt. Det blir spekulert i om Trump valgte en «trygg kandidat» for å sende et signal til Anthony Kennedy, personen som stemmer litt med begge de ideologiske leirene på domstolen. Han er nemlig klar for pensjonisttilværelsen, men ville trolig ikke gi seg dersom han fryktet at Trump ville prøve å svinge retten drastisk mot høgre.

Med en plettfri juridisk bakgrunn og likandes personlighet gir Gorsuch demokratene en real hodepine. De var selv med å godkjenne ham uten en neste motstemme i 2006, når han ble utnevnt til USAs nest-høyeste ankedomstol. Etter å ha anklaget republikanerne for å ikke gjøre jobben sin da de ikke en gang ville gi Obamas foreslåtte høyesterettskandidat en høring i løpet av det siste året, står demokratene i fare for å virke hyklerske hvis de trenerer denne utnevnelsen for lenge. Hele 25 av 33 senatorene som er på gjenvalg i 2018 er demokrater, mange i områder hvor Trump vant i 2016.

Likevel krever grasrota på venstresida at demokratene nå gir sine kolleger på høyresiden en leksjon i god, gammeldags hevn. For å få en høyesterettsdommer godkjent trengs det 51 stemmer, som republikanerne har allerede. Men demokratene kan sabotere prosessen med en såkalt «Filibuster». Det er en uthalingsteknikk som i teorien betyr at demokratene må stå på talerstolen så lenge at republikanerne gir opp og trekker nominasjonen – men som regel holder det med trusselen om å gjennomfører en Filibuster.

Og dersom demokratene gjør som republikanerne gjorde mot Obama, kan det også presse republikanerne til å endre senatets regler, slik at det ikke lenger blir mulig å bruke filibuster-metoden mot utnevning av høyesterettnominasjoner. Da kan de godkjenne Gorsuch med de stemmene de har.

En slik endring kan straffe seg i lengden for demokratene. Selv med Gorsuch i høyesterett opprettholdes for eksempel retten til abort, fordi dommer Kennedy støtter dette. Men hvis han eller en av de progressive dommerne brått forsvinner før 2020, kan Trump og republikanerne lett endre flertallet på domstolen med kun 51 stemmer, og virkelig bryte ned vedtatte sannheter i amerikansk politikk.

Med alt som har hendt, føles de siste to ukene som en evighet. Her er det bare å holde tunga rett i munnen, for Turbo-Trump har så vidt begynt.