Når Donald Trump tas i ed som USAs 45. president vil flere hundre tusen fylle gatene i Washington D.C. Mange kommer for å hylle den usannsynlige vinneren av fjorårets valg. Dagen etter ventes det at over 200,000 vil fylle byens gater, for å demonstrere mot Trump og USAs nye ledelse.

Trump har med andre ord et paradoksalt utgangspunkt. Ingen kandidat før ham har tapt med større margin i antall stemmer, og ifølge nye meningsmålinger er han er den mest upopulære presidenten i moderne amerikansk historie – før han i det hele tatt har blitt tatt i ed.

Samtidig har han et kongress- og snart høyesterettsflertall, som gir han et større mulighetsrom enn høyresiden har hatt på en lang, lang stund. Det republikanske partiet står stort sett stødig ved hans side, og støtten blant Trumps tilhengere er mildt sagt sterk.

For tilhengerne er den påtroppende presidenten en upolert og derfor ekte heltefigur som frivillig har sagt fra seg rikdom for å røske opp i Washingtons politisk korrekte eliteledelse. Han er redningsmannen som, etter åtte år med Obamas vrangstyring, skal få USA på rett kjøl igjen. I dette virkelighetsbildet er de fleste fra pressen urettferdig skeive i sin kritiske dekning av Trump. Derfor reagerer ikke hans tilhengere negativt på det venstresiden oppfatter som sjokkerende eller autoritært – tvert imot er det mange som fryder seg når Trump tar oppgjør med «det politisk korrekte».

For mange på høyresiden er dagen i dag en merkedag. Endelig skal staten styres etter prinsipper fra næringslivet. Energisektoren skal frigjøres fra reguleringer, helsetjenestene privatiseres, og finansmarkedene slippes løs. Uavhengig av om de heier på Trump eller ikke, oppfatter mange på høyresiden denne dagen som starten på en republikansk æra.

Barack Obamas åtte år:

– Bestått eller stryk?

Jeg har ofte trukket frem uforutsigbarhet som en oppsummerende beskrivelse av det USA nå har i vente. Men for mange på venstresiden handler ikke frykten bare om uforutsigbarhet. For dem handler det vel så mye om Trumps tilnærming til pressen, politiske motstandere, og selv hans eget etterretningsapparat.

Etter å ha sett Trumps første pressekonferanse som nyvalgt president forrige uke, rettet den russiske journalisten Alexy Kovalev en sarkastisk gratulasjon til amerikansk media, for å ha dekket den første pressekonferansen til en autoritær leder med et massivt ego og bitterhet mot pressen. Kovalev ønsket velkommen til det han kalte en «putinsk verden», der fakta ikke betyr noe.

Trump har utviklet en finurlig metode for å takle kritiske spørsmål. Han starter med å kontant avvise en påstand som løgn, før han raskt glir over i uendelig selvskryt, krydret med enkle adjektiv. Neste steg er å snakke nedsettende om dagens utvalgte motstander – og det finnes alltid en - uansett om det er media, politikere eller filmkjendiser. Siste steg er å trekke fram et annet tema, ofte Kina, arbeidsledighet eller IS, som det en egentlig bør snakke om.

Under den nevnte pressekonferansen konkluderte Trump med at han, som president, simpelthen ikke kan ha interessekonflikter, til tross for hans uendelig mange forretningsforbindelser. Grunnlovsmessig kan Trump kanskje finne hjemmel for dette, men etikken bak er ganske så tvilsom.

Noen vil hevde at denne oppførselen går inn i et større, autoritært mønster hos Trump. Han kan aldri innrømme feil, kan ikke se forbi sin egen nese, og ser på alt som en maktkamp. De som mener dette frykter genuint hva de neste 300 ukene kan bringe.

For mange i USA blir tiden under Trump med andre ord enten himmel eller helvete.

Selv om Trumps polariserende personlighet bidrar til den schizofrene forståelsen av tilstanden i det amerikanske samfunnet, ligger det mye mer bak. Kongressen, som før stemte mye mindre etter partipisken, er nå konstant delt langs partilinjer. Blant velgerne ser vi en lignende tendens. Demokrater og republikaneres holdninger til hverandre har forverret seg kraftig siden 1980- og 90-tallet. Stemmemønstrene i november illustrerer dette gapet. I sitt valg av parti er amerikanerne i økende grad delt av etnisk tilhørighet, utdanningsnivå og bosted. I distriktene stemmer et overveldende flertall på republikanerne, mens byene er i ferd med å bli blå oaser i mange delstater.

Med Trump som president er det derfor absolutt ingen grunn til å tro at de dype splittelsene som preger dagens USA vil svinne hen. Mens republikanerne mener at Obama har ignorert Kongressen og dermed opptrådt på linje med en tyrann de siste åtte årene, vil demokratene spille på samme bilde av Trumps idet USA farges rødt av konservativ politikk.

Det er bare å spenne seg fast – amerikansk politikk blir ikke kjedelig med det første.