Vi ser gjerne på sukker som en eksotisk råvare: Rør hogget for hånd i den tredje verden. Og selv om dette sukkeret selvfølgelig finnes i butikker og kafeer, kommer mesteparten vi spiser fra sukker-beter, som vokser under jorden i vårt naboland i sør.

Tørr sommer, mye sukker

Halvannen times kjøretur fra København, mot grensen til Tyskland, ligger Falsters langstrakte sukkerbeteåkere.

Matkontrollen vises rundt i området av Jørn Dalby, formann i foreningen Danske sukkerroedyrkere, og sukker-bonde selv. Han forklarer at betene såes i mars, og i september begynner «betekampanjen» – fire intensive måneder med høsting.

– Hvor mange sukkerbeter har du på denne åkeren?

– På en hektar [10 000 m2] er det omtrent 90 000 planter, som skal bli til nitten tonn sukker, sier Dalby.

En sukkerbete ser litt ut som en søtpotet, eller en stor nepe. Den smaker søtt, ja, men også litt bittert. Dalby anslår at denne årgangen har et sukkerinnhold på 18,5 prosent:

– Vi har hatt en tørr sommer, det gir ikke så mange kilo, men det gir mye sukker.

Industriell prosess

På mindre enn en halvtime ser Matkontrollen en høstemaskin ta opp 30 tonn sukkerbeter fra bakken. De går direkte til utvinning.

SÅ LANGT ØYET KAN SE: Nykøbing sukkerfabrikk må drifte døgnet rundt for å unnagjøre de enorme mengdene sukkerbeter som kommer inn hver dag. Foto: Matkontrollen
SUKKERBETE: Dette er planten som står for mesteparten av sukkeret vi spiser i Norge. Foto: Matkontrollen
Sukkerbeter Foto: Matkontrollen
SÅ LANGT ØYET KAN SE: Nykøbing sukkerfabrikk må drifte døgnet rundt for å unnagjøre de enorme mengdene sukkerbeter som kommer inn hver dag. Foto: Matkontrollen

Nykøbing sukkerfabrikk er et enormt industrielt anlegg som produserer 240 000 tonn sukker hvert år, hovedsakelig for sitt eget merke Dansukker.

Etter å ha blitt levert fra gårder i området vaskes betene i en enorm trommel. Elver av sølevann flyter gjennom åpne renner. De rene betene sluses videre til en annen avdeling, hvor de kuttes opp i strimler som ser ut som pommes frites.

Strimlene legges i 70 grader varmt vann, hvor sukkeret skilles ut. Senere tilsettes lesket kalk og CO2 for å rense sukkersaften helt for andre stoffer.

I dette leddet av raffineringen kan sukkerfabrikken minne om et bryggeri, med sine digre, lukkede tanker. Saften må trykkokes i flere omganger for å øke sukkerkonsentrasjonen.

Til slutt sitter de igjen med en tykk sirup som må sentrifugeres. I de spinnende tromlene, som i en vaskemaskin, flyr hvitt sukker ut som brøytet snø, klart for pakking.

For kaldt i Norge

Prosessen er overraskende miljøvennlig. Vaskevannet kommer fra sukkerbetene selv; fabrikkens mange piper spyr ut damp, ikke røyk; og avfallsstoffene brukes til alt fra gjødsel til dyrefôr. Melasse er en mørk sirup som anvendes i blant annet spritproduksjon. I sin rene form får den Matkontrollens programleder Solveig Barstad til å brekke seg.

Reisen fra sukkerbete til sukkerpakke tar omtrent tolv timer. Under høstingen er sukkerfabrikken i operasjon 24 timer i døgnet, sju dager i uken, for å unnagjøre de enorme mengdene beter som skal bli til sukker.

Men hvorfor kan vi ikke lage vårt eget sukker i Norge, når danskene får det til?

– Det har nok med klimaet å gjøre, sier sukkerbonde Jørn Dalby.

– Er det rett og slett for kaldt i Norge?

– Det er nok for kaldt, ja. Men hvem vet, kanskje det endrer seg med global oppvarming. I så fall kan vi komme opp og lære dere å dyrke sukkerbeter, ler Jørn Dalby.