Du har fått dødsdommen, og får vite at det finnes en ny medisin som muligens kan gi deg et par ekstra måneder, kanskje til og med et par år.

Sorry for dyrt, sier samfunnet.

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i den fortvilte situasjonen til de rundt 200 lungekreftpasientene og deres pårørende som opplever akkurat dette nå. Ordet bittert kan bare delvis beskrive det de må føle.

Beslutningsforum avslo at en spesiell gruppe lungekreftpasienter skal få den immunterapeutiske medisinen Nivolumab. Medisinen har fått merkelappen «mirakelmedisin» og ble nylig godkjent til bruk for pasienter med uhelbredelig føflekkreft. Klinisk forskning har vist at 20 prosent av lungekreftpasientne som får denne medisinen også viser forbløffende fremgang.

Medisinen er grundig vurdert etter ulike kriterier, og det er mange grunner til å si ja. Men dessverre er det en faktor som trumfer alle disse: Prisen. En alt for høy sådan.

Beslutningsforum mente ja, men måtte si nei. Effektene av medisinen står ikke i forhold til hva man får igjen. Det må prioriteres helsekroner.

Det er trist at dette utad i pressen nok en gang koker ned til et spørsmål om kroner og øre. Det settes prislapper på liv. Prislapper på enkeltskjebner. Prislapper for den siste tiden et alvorlig sykt medmenneske skal få med sine nærmeste. Det er hjerterått og uverdig.

Hvorfor det blir sånn, er et sammensatt og komplisert spørsmål. Resultatet er uansett et svarteper-spill der den som sitter igjen med sot på nesen alltid er pasienten. Noe må endres. For lignende saker vil garantert komme på bordet. Og det er de som sitter med de beste kortene på hånden som bør gå i seg selv. Da tenker jeg først og fremst på legemiddelindustrien. De har både et moralsk ansvar og en egeninteresse i at medisinene kommer til anvendelse. Da må de være enda mer villige til å bidra i utprøvingen av medisinene, for eksempel i såkalte fase 4-studier med registrering av effekter og bivirkninger etter at legemidlet er registrert og tatt i bruk. Slik kan man få bedre oversikt over hvilke pasienter som har effekt av medisinen og dermed få en mer målrettet og effektiv bruk av medisinene – og midlene. Det er i alles intresse, også legemiddelindustriens.S

Vi har selvsagt forståelse for at det er både tidkrevende og kostbart å utvikle en kreftmedisin, men vi er samtidig sterkt undrende til hvilke marginer som egentlig legges til grunn når legemiddelfirmaene setter prisen. Ingen vet det, siden forhandlingene føres i det lukkede rom. Det er ikke hvilket som helst kommersielt produkt dette handler om. Det er ikke en bil der man kan velge merke og modell ut fra behov, kvalitet og utstyr, det er et helseprodukt som redder og forlenger liv. Hvis man har monopol på et legemiddel, kan man selvsagt velge å gå for maksimal markedspris. Hvis det er målet.

Det blir spennende å se hvor mye prousenten av Nivolumab har å gå på når det konkurrerende preparatet Pembrolizumab, som venter på godkjenning, kommer på markedet.

Vi er enige med lederen i onkologisk forening Stein Sundstrøm som karakteriserer prisnivået på grensen til uetisk og som mener at den del av det tunge skytset mot Beslutningsforum også bør rettes mot legemiddelindustrien. «Farmasøytisk industri bør gå i seg selv for å få prisnivået ned på et nivå som er bærekraftig», sier Sundstrøm.

Det handler om hvor langt man ønsker å strekke strikken, og hva som er motivasjonen. Vi tror det er på tide at legemiddelindustrien nå velger å strekke seg mer mot anstendigheten enn mot bunnlinjen.