Les svarene fra nettpraten om barn og sorg her

Fra: Sølvi

Hei jeg har 4 barn som nettopp(16 dager siden) har mistet sin bestemor i kreft. Mine barn reagerer så forskjellig, det som bekymrer meg mest er de 3 minste som er 13, 14 og 18 år. De stenger tingene veldig inni seg og jeg har vanskelig for å nå frem til de, to av de reagerer veldig mye med sinne på nesten uansett hva det er og så går sinnet over i gråt. Men da går de vekk og nekter å snakke med meg. Han yngste går bare rundt og er helt stille og om jeg nevner min mor eller plutselig selv begynner å gråte fordi jeg er lei meg bare ser han på meg og går vekk med tårer i øynene. Prøver jeg å stoppe han for å forklare han at jeg er lei meg fordi jeg savner min mor så bare ser han på meg og prøver å finne på ting han bare må gjøre. Alle barna hadde ett tett forhold til min mor da vi bor i samme huset som mine foreldre. Min far har de trekt seg nesten helt vekk fra fordi han reagerer mye med sinne både på oss barn og på de elste av mine barn. Jeg blr derfor så fortvilet fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe de, også fordi jeg sliter veldig selv med min sorg og har problemer med å takle den selv. Så har du et råd til hvor jeg i alle fall kan begynne for å nå frem til mine barn?

Svar:

Hei. Det er så nært i tid at jeg vil tenke at det du ser nå er vanlige reaksjoner på et smertefult tap. Respekter at følelsene er for vonde til at de makter å gå mye nær dem nå. Ungdommer har enda ikke fult utviklet sin evne til å regulere følelser og skyver dem derfor unna eller de slipper til gjennom andre situasjoner enn der de hører hjemme. Om du venter på gode situasjoner til å snakke om bestemoren, noe de tar opp eller en merkedag som passeres og så forsiktig introduserer en samtale, så får du dem kanskje i tale. Spesielt gutter bruker lite ord og anvender mer handlinger til å uttrykke sorg. Om du har samme bekymring om en til to måneder kan du snakke med en helsesøster eller psykolog og få mer presise råd. 26.08.2010 Kl. 08:38

Fra: Navn (tomt hvis anonym)

Hva er det som gjør folk flinkere til å snakke med barn om døden? Hvorfor var det vanskeligere før?

Svar:

Jeg er virkelig enig med deg at foreldre er mye flinkere til å involvere barn nå enn før. Jeg tror vi har fått en mye større forståelse for barn gjennom de siste generasjonene. Moderne barnepsykologi har blitt folkeeie, ikke minst gjennom Åse Gruda Skard og senere Magne Raundalens viktige arbeide. Foreldre virker også mer motivert for å inkludere sine barn og forstå og samtale med dem, ikke bare fortelle hvordan ting skal være. 26.08.2010 Kl. 08:38

Fra: Elisabeth

Hvor små kan barna være når de får være med under alvorlig sykdom/ død hos nære personer? Og er det slik at små barn ( fra 3 år) ikke spør om mer enn de kan " ta inn " ?

Svar:

Det er nok riktig at små barn tilpasser spørsmål, men det har mer med at de ikke vet hva de skal spørre om. De har ikke mye livserfaring og derfor blir det voksnes oppgave å bygge ut deres erfaringsgrunnlag slik at de kan forstå hva som skjer. Vi kan ikke forlange at små barn skal oppholde seg på sykehusrom som ikke er tilpasset deres behov for lek. De skal forklares, men ikke forventes å forstå alt eller alvoret i det som skjer. Vi må tilrettelegge for at barn kan være barn og samtidig tas med. Det finnes nesten ingen nedre aldersgrense i å involvere barn, men deres forståelse avspeiler hele tiden hva de får erfaring med. 26.08.2010 Kl. 08:34

Fra: Navn (tomt hvis anonym)

Er du sikker på dette? Jeg er 50 år. Så min bestemor død da jeg var 6 år. Jeg glemmer det aldri og har traumer ennå. Ville heller husket henne som levende.

Svar:

I "gamle dager" ble barn tatt med uten skikkelig forberedelse, uten at de fikk mye støtte underveis og ofte uten samtale i etterkant. Å inkludere barn stiller krav til oss og om vi slurver med det jeg nevnte over kan vi gjøre vondt verre. 25.08.2010 Kl. 17:46

Fra: Navn (tomt hvis anonym)

Hei :)hva kan det føre til å ikke inkludere barna ???

Svar:

Med hensyn til ritualer er det ikke slik at de som deltar greier seg bra, mens de som ikke er med går det dårlig med. Det er ingen enkeltting som bestemmer hvordan det går med barn, det er svært sammensatt. Når barn inkluderes, er det en av de tingene som er med å gi barnet et godt grunnlag for å takle den tiden som ligger foran. Vi vet også at deltagelse ser ut til å være forbundet med at det går bedre, men slike sammenhenger skal ikke skygge for at vi tar individuelle hensyn. Noen får det verre av å være med, spesielt om de ikke er forberedt. Men vi skal huske på at vi aldri kan omgjøre en beslutning om å holde barna ute, mens vi kan hjelpe med inntrykk som kanskje brenner seg fast. 26.08.2010 Kl. 08:33

Fra: Toril

Vi mistet pappa og ektemann veldig brått for 3 år siden. Barna som nå er 16 og 18, fungerer bra i skole og sosialt. Den eldste snakker mye om følelser, mens den yngste sier lite. Jeg er litt bekymret for at hun ikke sier noe. Bør jeg være det? De har vært med på "alt" i forbindelse med dødsfallet.

Svar:

Hei. Om hun ellers greier seg bra, så har du liten grunn til bekymring. Det er ikke alle som bruker ord og samtale, men som likevel greier seg bra. OM hun skulle slite så må det tas når hun ønsker.Jeg ville senket skuldrene om jeg var deg. 26.08.2010 Kl. 08:39

Fra: Navn (tomt hvis anonym)

Min sønn har bodd i fosterhjem i 5 år og har nå kommet hjem. Fosterforeldrene har kuttet all kontakt med han og jeg vet han savner dem, på toppen av alt annet han går igjennom pga en sånn flytting. han vil ikke prate med noen om noenting. Hvordan skal jeg nå inn til han?

Svar:

Gutter som ikke vil prate er noe som slett ikke er uvanlig. Det gjør det ikke lettere å vite, men det er ingen som har funnet en god oppskrift på hva en bør gjøre. Ofte betyr det at foreldre skal lete etter gode anledninger til å ta opp en samtale, finne en situasjon hvor stemningen er riktig eller han har brakt fosterforeldre på banen. Å ta signaler fra han på når han er rede er kanskje det beste rådet. Om dere/du presser på for mye kan det bli enda vanskeligere, men om han ikke gir noen signaler så må jo du ta det opp. Kanskje noen andre med litt avstand kan være i posisjon (en i førskolen for eks.). 26.08.2010 Kl. 08:26

Fra: May

Hei, Min samboers mor døde like før jul etter kort tids sykeleie. Vi valgte da, til manges forferdelse, å ta med vår datter på vel 2,5 år. Mnage synes dette var uhørt, men vi syntes det var helt naturlig, ikke minst fant min samboer stor støtte i dette. Det som vi opplevde som vanskelig var å finne en aldersaddekvat forklaring på hva dette var. Jeg prøvde å forklare henne at farmor hadde vært syk og at hun nå var død, at hun ikke var mer. Jeg forklarte at vi skulle i en begravelse med detaljer rundt dette, feks hvordan det så ut i kirken, musikk, blomster, at farmor lå i en hvit kiste som skulle i jorden. Men jeg tror fortsatt ikke hun skjønner hva det å dø vil si. Har du et tips til hvordan forklare det til så små barn? Hilsen mamma

Svar:

I ett av de andre svarene på denne nettpraten har jeg skrevet mer om dette, men et barn under tre forstår vanligvis ikke at døden er endelig, at den ikke kan reverseres og at den skjer med alle før eller siden. Mange spørsmål og samtaler som gjentas hjelper dem gradvis til å fatte mer og et sted mellom 4 og 6 år får de fleste barn en bedre forståelse av hva som skjer når vi dør. Ellers har vi på våre nettsider www.krisepsyk.no og jeg i flere av bøkene (nevnt i andre svar) mine gitt nokså konkrete eksempler på hvordan en kan snakke med barn 26.08.2010 Kl. 08:26

Fra: Veronica Håheim

pappa til min datter døde brått i ulykke når hun var 1 1/2 år,dette er nå fire år siden, datteren min er ofte lei seg på kveldene og savner pappa, jeg synes dette er vanskelig noen ganger fordi noen ganger føler jeg at hun later som om hun er lei seg for at jeg skal være lengere inne hos henne når hun har lagt seg, og er noen ganger litt "kald" og sier at vi skal prate om det på dagen, hvordan skal jeg forholde meg? vi har startet et nytt liv, jeg har giftet meg, og vi har fått et barn til, Min mann er blitt "pappan" til datteren min og han har pratet mye med henne, men vi føler at vi må sette noen grenser, vet ikke om dette er feil? Hun hadde det vanskelig når søsteren hennes ble født, for da skulle hun ønske at hun var baby, for da levde pappaen hennes...da snakket vi mye om dette og hun så masse bilder fra denne tiden, og det går bedre nå. Er redd for å forsterke sorgen hennes ved å prate for mye om dette, spesielt om kvelden,.. men skjønner at det kommer mer og mer jo større hun blir, hun er nå 5 år, jeg synes også at det er litt vanskelig å prate med henne, fordi jeg har vanskeligheter med å holde gråten tilbake, og er redd for at hun skal bli mer lei seg...uff..jeg har i grunn mange spørsmål, men... Hun vet ikke detaljer rundt ulykken, bare at det var en båtulykke, når er hun stor nok til å se bilder fra ulykken, og klær og ting som jeg har samlet på til henne?

Svar:

Hei. Tror kanskje det er lurt at du snakker med en fagperson som kan veilede deg litt om hvordan du kan snakke med henne, valg av tidspunkt etc. Jeg tenker at hun trenger mer informasjon men det må skje i et tempo som passer for henne. Jeg vil være forsiktig med å være for bombastisk å si at nå kan hun se bilder etc. Det tror jeg du bedre vil få råd om i en personlig samtale med en som har erfaring med barn i sorg. Erfaringsmessig venter voksne lenger enn de bør og tror at barn ikke kan ta i mot informasjon. 26.08.2010 Kl. 08:32

Fra: Navn (tomt hvis anonym)

Vet du om en barnebok om døden som er fin å lese for barn? er det noen som ikke er bra?

Svar:

Jeg tar sjansen på å anbefale boken jeg har skrevet "Hva skjer når vi dør?" som utkom på Gyldendal. Denne kan leses for barn og gjør ulike sider ved døden forståelig og viser samtidig konkrete bilder av noen døde mennesker, av begravelse og bisettelse osv. I den finnes også henvisning til gode skjønnlitterære bøker. 26.08.2010 Kl. 08:32

Fra: marann

har en bestemor på 74 og en vakker dag går hun videre. men det jeg lurer på er jeg har en datter på snart 3år og en sønn på 2mnd. hvordan skal jeg gå fram om oldermoren dems dør? hvordan skal jeg fortelle dem det? min datter er veldig gla i sin oldermor. synes det er vanskelig.. hva skal jeg gjøre? er også veldig ening at man skal la barn få se dem. men hvordan skal jeg å fortelle dem at hun er død når de ser ho?

Svar:

Hei. En treåring trenger enkle og konkrete forklaringer om hva døden er. At når vi er død så slutter vi å puste, at hjertet ikke slår lengre, at vi ikke kan kjenne at noe gjør vondt osv. Det er viktig at vi også her er åpen og direkte for treåringen skal gradvis bygge opp forståelse for hva døden er og hva som skjer når vi dør. 26.08.2010 Kl. 08:30

Fra: Navn (tomt hvis anonym)

Er det tabu å snakke med barn om døden? Hvem bør snakke med dem og er det noen som ikke bør snakke med dem om det? Skal barnehagepersonale,lærere, trenere, etc.som kjenner barna snakke med dem om det? Og hva med alle barnebøkene om døden? Hvem er det som leser de for barn? jeg tror lærere er veldig forsiktige fordi de ikke vet hva foreldrene vil at barna skal vite om døden. Hva tenker du om det? Mvh, mor og pedagog

Svar:

Det trengs ikke spesialutdannelse for å snakke med barn om døden. Det er noe vi alle skal våge å gjøre, men om et barn har mistet er det viktig at det ikke "angripes" av mange som vil snakke om det. Det må koordineres og de viktigste er selvfølgelig foreldre eller gjenlevende forelder. Om de er for utslått må andre tre støttende til. Det finnes både god skjønnlitteratur og bøker skrevet av fagfolk. I de to bøkene jeg har utgitt i år: "Å ta avskjed" og "Hva skjer når vi dør" er det henvist til god litteratur. 26.08.2010 Kl. 08:26