Haakon (56) fikk mandelkreft: – Jeg følte meg som en maskin som skulle repareres

Tre menn startet tilfeldigvis samtidig med behandling mot mandelkreft. Even (45), Rune (60) og Haakon (56) var plassert på samme rom for å få cellegift, en behandling som viste seg å gi stadig tøffere bivirkninger.

Del på facebook

Ensom reise

Fra å spasere til og fra kur, blir alle tre inneliggende og må ernæres gjennom sonde. Det er smerter, forstoppelse og utmattelse. Men innimellom all elendigheten utvikles det et verdifullt kameratskap.

– Vi var heldige som fant et fellesskap der og da, og grep sjansen da den var der. For moderne kreftbehandling er utvilsomt en ensom reise, sier Haakon Bull-Hansen.

Bull-Hansens erfaringer har blitt til boken «Strålekameratene», en fortelling som beskriver det forlaget kaller en halsbrekkende ferd gjennom det moderne helsevesenet.

Les også: Dag Kullerud begynte å reflektere over livet da hjertet sviktet

Fra Radiumhospitalets side var det en forutsetning at mennene skulle klare seg selv og bare bruke sykehuset til poliklinisk behandling og kontroll. Men nå var de i ferd med å kollapse, alle tre. Samtidig begynte slitasjen å bli synlig hos kone og barn som bare kunne se at det gikk nedover med mennene. For hver dag fikk de i seg stadig mindre mat og kiloene raste av. I tillegg tok kvalmen stadig mer av humøret.

Fra boken «Strålekameratene»

Kvinner dominerer

Bull-Hansen vet ikke hva som er sykdommen, hva som er alderen og hva som er andre ting, men folk han omgir seg med sier at han har blitt mer alvorlig og tenksom. Det var med en nølende tastetrykk han skrev ned sin historie.

– Boken var ubehagelig å skrive men jeg hadde fått erfaringer jeg ville formidle, sier Bull-Hansen.

Boken skrev han som en samtalestarter for menn. Bull-Hansen mener kvinner dominerer den offentlige samtalen på området.

– Kanskje er det fordi menn vil fremstå utholdne og friske til det motsatte er bevist. Vi kan være litt for kjekk og grei av og til, sier han.

Effektivitet først

I begynnelsen var Bull-Hansen, den kreftsyke mannen, ydmyk.

– Jeg var rammet av en katastrofe og disse menneskene skulle redde livet mitt. Da sitter det langt inne å protestere, sier han.

På sykehuset gikk alt raskt og effektivt.

– Plutselig kunne noen ta tak i sengen min, og trille meg av sted. Hvor skulle jeg? Jeg måtte insistere på å gå selv, mens det for dem var enklere å trille.

Les også: Rolf Gustavsens følte at det var egoistisk å søke etter sykehjemsplass til konen da hun fikk Alzheimers

Den var ikke bare effektiv, men også nådeløs, og opererte i et univers der både menneske og teknologi blir tøyd til bristepunktet. Med bare et tynt skall mellom livet og det tomme rom hadde vi ikke annet å gjøre enn å stole på at metodene var laget med fornuft, og at reglene ble håndhevet med klokskap.

Fra boken «Strålekameratene»

På et samlebånd

Boken var ikke ment som en kritikk av helsevesenet, men den ble delvis det. Da Bull-Hansen gikk tilbake for å rekonstruere historien så han sammenhenger.

– Det ble tydelig at vi var inne på et samlebånd. Legene og sykepleierne ønsket å hjelpe, men var fanget av systemet, sier Bull-Hansen, som er skeptisk til sentraliseringen i helsevesenet.

– At sentralisering fører til bedre kvalitet på behandlingen, er et godt argument. Samtidig tror jeg man mister noe viktig som heter nærhet. Når systemene strømlinjeformes og blir for rigide, oppleves de som brutale.

Les også: Først etter fire legebesøk, fikk Heidi diagnosen hjerteinfarkt

Etter hvert som kreftkuren gikk fremover, merket strålekameratene tydelig at de var i klørne på en maskin. Den var ikke bare effektiv, men også nådeløs, og opererte i et univers der både menneske og teknologi blir tøyd til bristepunktet. Med bare et tynt skall mellom livet og det tomme rom hadde vi ikke annet å gjøre enn å stole på at metodene var laget med fornuft, og at reglene ble håndhevet med klokskap.

Fra boken «Strålekameratene»

Les også: Heidi Køhn mistet mann og sønn i Tsunamien: – Hele livet mitt falt sammen i det øyeblikket

Overkjørt av sykehuset

De tre kameratene opplevde alle å bli overkjørt av leger og sykepleiere som tok avgjørelser som gjaldt dem, uten selv å bli involvert. Bull-Hansen forteller hvordan han ved diagnostisering fikk vite at det var usikkert hvorvidt han måtte operere bort lymfeknutene på halsen. Han fikk ingen endelig beskjed. Undersøkelsen som kanskje kunne gitt svar ble avlyst.

Til slutt kalles han inn til operasjon for å fjerne lymfeknutene, men velger å gå mot legenes innstendige anbefalinger og takker nei. Et halvt år etter sier legen at det var helt riktig beslutning.

– At det er spørsmål jeg aldri får besvart, er fryktelig ubehagelig å tenke på, sier han, og understreker viktigheten av at pasientene får være med på bestemmelser som er helt avgjørende for resten av deres liv.

Kreften tok én

I 2008 møttes strålekameratene på en restaurant til middag. Der friskmeldte de hverandre og lovte hverandre å møtes hvert år for å feire livet. Året etter var det en som ikke kom.

– En ting jeg har lært av kreften, er at livet leves her og nå. Vi skal ta vare på den bagasjen vi har, men rette nesen fremover, sier Bull-Hansen, som er tilbake i jobb som journalist og forfatter.

– Sykdommen har lært meg noe, uten at kunnskapen nødvendigvis har gjort meg lykkeligere. Ikke all lærdom gjør oss lykkeligere. Sykdommen har satt sine spor.

Del på facebook

Les også:

Mange har hudkreft uten å vite det

Mari Maurstad oppdaget kul i brystet