«Upperdog»

Anmeldelse av «Upperdog»

Med Upperdog har Norge fått en film som ikke er bra til å være norsk, men som hadde vært en et lite mesterstykke uansett nasjonalitet.

Sara Johnsens første film etter den nydelige debuten Vinterkyss fra 2005 er en multiplotthistorie fra hovedstaden der vi stifter bekjentskap med en traumatisert Afghanistan-veteran med beskjedne forventninger til fremtiden, en polsk, frimodig og skravlete hushjelp, en karismatisk, men slesk og usympatisk vestkantgutt, og en kinarestaurant-ansatt og forelska jente fra enklere kår.

De to sistnevnte er søsken, men det er det bare søsteren som vet.

De kom nemlig til Norge fra Vietnam som smårollinger, men det har ikke yngstemann noe minne om. Ennå.

Med elegant sammenvevde hendelser spinnes de ulike karakterenes liv og skjebner sammen, med et nydelig, sommermørkt Oslo som bakteppe.

Filmens særegne stemning og følelsen denne anmelder får av universet skyldes den alkymistisk dristige blandingen av uredd, men aldri insisterende symbolbruk, gjennomtenkt bruk klassisk musikk som aldri virker påtrengende og viljen til å fortelle om genuint menneskelige konflikter om personer det er oppriktig interessant å bli kjent med.

Upperdog makter å fortelle en historie med profesjonalitet og fingertuppsfølelse uten at det går på bekostning av spontaniteten og evnen til å kalle på umiddelbare følelser.

Temaer som krig, oppbrudd og vold stjeler ikke fokus fra menneskeligheten, men gir snarere ytterligere dybde til historien.

Og la meg i samme slengen trekke frem det ypperlige spillet.

Samtlige skuespillere er svært komfortable med rollene sine, og castingen som i all hovedsak lar oss møte ukjente ansikter er formidabel.

Firkløveret i hovedrollene er alle briljante i sine tolkninger, og to tomler opp for Ole Paus som laidback vestkant-patriark!

Upperdog er helt klart en av tiårets suverent beste filmer. Og den er norsk.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Einar Aarvig

Se trailer fra «Upperdog» her: