«The Informant»

Anmeldelse av «The Informant»

Matt Damon er slett ikke dum.

Det er derimot hovedpersonen i denne filmen, den enfoldige forretningsmannen Mark Whitacre som Damon tolker ved hjelp av femten ekstra kilo, en ukledelig frynse-bart, nittitallsveis-parykk, slipsmønstre som sender tankene til Lillehammer-OL, og en timing og presisjon som hele tiden minner oss på alvoret i historien, komedieformen til tross.

Vi befinner oss, som du kanskje har skjønt, i nittitallets finansverden.

Basert på en sann historie: Mark Whitacre vet at firmaet han jobber for, og hvor han får en stadig høyere stjerne i, driver med ulovlig prisfiksing.

FBI bruker ham som informant, han blir satt til å tape kollegenes samtaler, og hele tiden tror han at dette vil bli satt stor pris på ved arbeidsplassen.

Samtidig driver han og snusker på egen hånd.

Hvordan tenker han?

Er han virkelig så enfoldig og tjukk i huet, eller skjuler det seg en smart svindler bak alt tullet?

Se trailer på «The Informant» her:
(anmeldelsen fortsetter under klippet)

The Informant er en glætt og cool lettvekter om kapitalismens mørke irrganger og smutthull, en film der løgner avsløres og man finner bare nye løgner bak, gang på gang.

I nokså gjenkjennelig Soderbergh-stil, han er nok lettet å være ferdig med sitt store Che-prosjekt og heller lage elegante bagateller som denne.

Skjønt; bagatell og bagatell.

Kanskje Matt Damon drar inn en Oscar-nominasjon? Ikke glem hvor du leste det først.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Einar Aarvig.