«Fame»

Anmeldelse av «Fame»

Jeg hadde blant annet følgende fordommer mot nyinnspillingen av Fame:

At den var en fantasiløs sitronskviser. At den skulle bli en slags film-talentiade med endeløse auditions, en filmatisk spin-off til programmer som ”Idol”, ”Skal vi danse” og ”X-faktor”.

At den var en glætt, ekkel og motstandsløs av typen High School Musical.

At den skulle gjøre skam på Alan Parkers originale Fame-film fra 1980, som tross alt var svært vellykket.

Men 2009-Fame er ikke dum, og tillat meg å forklare hvorfor.

I motsetning til nevnte programmer og filmer har Fame en respekt for kunstformene.

Dette er ingen godlynt amatøraften eller en Jan Fredrik Karlsen som snakker om ”levering”.

Her snakker vi innslag med seriøs høy kvalitet, enten det dreier seg om dansenumre, sang eller musikk.

I alle genre.

Fame gjør seg selv en tjeneste ved å ikke gå for langt inn i privatlivene til ensemblet, her følger vi dem nokså utenfra gjennom fire år, uten at vi bryr oss mindre om dem av den grunn.

Like viktig: Sang- og dansenummerene sitter akkurat der de skal.

Selv fikk jeg både fot og tårer i øynene der jeg satt i kinosalen, og jeg skal hilse og si at det ikke er noe som alltid skjer.

Og viktigst av alt:

Filmen handler mer om skills, utdanning, coming of age og skjønnånd, enn om berømmelse.

Og tusen takk for det.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Einar Aarvig

Her kan du se traileren på «Fame»:

Her kan du se hva regissøren sier om «Fame»: