«Engelen»

SE KLIPP OG ANMELDELSE I VIDEOVINDUET ØVERST

«Engelen» er tydelig en historie Margreth Olin ikke ville brenne inne med, et hjertebarn.

Som kjent er handlingen basert på en dokumentar som aldri ble noe av, og det er vanskelig å løsrive historien om Leah fra det opprinnelige prosjektet.

Den filmatiske stilen, med Kim Hiortøys svært bevegelige og subjektive håndholdte kamera, etterstreber en realisme, en menneskelighet og et nærvær.

Og er det egentlig en innvending at man har vært borti tilsvarende historier et utall ganger før når man vet at forelegget bygger på et ekte menneske og en sann skjebne?

Tja, bokstavtro tolkninger av menneskers liv har blitt til dårlige filmer før, så hvorfor ikke?

Heldigvis er ikke «Engelen» noen dårlig film i det hele tatt, Olin skal derimot ha ros for å gå så hardt og intenst inn i et nokså akterutseilt liv.

Samtidig er det ikke sikkert prosjektet hadde hatt vondt av en mer kunstnerisk og frittstående tilnærming.

Noen darlings burde kanskje ha blitt tatt livet av, som nærbildene av blomster, katter og idyll i den tidlige barndommen, eller at Olin selv har valgt å ha fortellerstemmen i filmen.

Men nok kritikk, tilbake til rosen:

Maria Bonnevie er skremmende presis og sterk i hovedrollen, og historiens gjennomgangstema om mødre og døtre er helstøpt og sterkt, med en kompleksitet man (altfor) sjelden ser i norsk film.

Sekvensen med peniser som skal suges i ulike biler i Kvadraturen er et virkningsfullt skudd av et grep, som treffer akkurat den åren den skal uten å virke spekulativ.

Det samme kan trygt sies om filmen.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Einar Aarvig

Se trailer av «Engelen» her: