En troverdig atmosfære

Anmeldelse av «The Road»

Cormac McCarthy er blant USAs største forfattere i nyere tid, og meislet seg for alvor inn i massenes bevissthet etter Coen-brødrenes eksepsjonelle filmatisering av romanen ”No Country For Old Men”.

”The Road” (utgitt 2006) er McCarthys foreløpig siste bok, og også hans største kommersielle suksess.

Boka har høstet tunge priser og solgt i bøtter og spann, og særlig det siste er muligens en smule merkelig tatt i betraktning den beksvarte historien og tematikken.

Les om flere filmer som er bygget på bøker:
«Til Huttetuenes land»
Slakt til Salander
«Den fantastiske Mikkel Rev»

Det ble altså australieren John Hillcoat (The Proposition) som fikk æren av å regissere filmversjonen av ”The Road”, og han har gjort sakene sine godt. I alle fall godt nok, om ikke perfekt.

Fra bok til film

Historien om far og sønn på vandring gjennom et postapokalyptisk landskap lå alltid an til å bli vanskelig å overføre til film, da mye av romanens storhet ligger i det konsise, tilknappede og poetiske utrykket.

Vi befinner oss en gang i fremtiden, og verden slik vi kjenner den, har gått under.

Les også om undergangsfilmen: «2012»

Boka gir ingen svar på hva som har skjedd, mens filmen går lengre i å antyde at katastrofen var menneskeskapt.

Far og sønn (glimrende spilt av henholdsvis Viggo Mortensen og Kodi Smit-McPhee) vandrer fra Nord-Amerika og sørover ut mot kysten.

Farer truer overalt

Det har gått 12 år siden verdens undergang, og de få menneskene som er igjen kjemper en desperat kamp for å overleve.

Det går på små stammegrupper, brutalitet, den sterkestes rett og kannibalisme. Far lærer sønn at de er ”the good guys”.

De bærer ”lyset” (humaniteten) i seg, de dreper ikke mennesker med mindre det er selvforsvar, og de spiser ikke menneskekjøtt.

De leter etter andre ”good guys” som de kan slutte seg til. Men veien er uendelig, håpløsheten er total, og farene truer overalt.

Les også: Vinnerne av «The Road»-konkurransen er trukket

Som sagt, jeg er fornøyd med det John Hillcoat har fått til med The Road.

Kanskje kunne han strukket filmen enda lengre i begge retninger: Spisset partiene med horror og spenning enda mer til, og samtidig brukt mer tid på de rolige partiene for å tegne et dypere bilde av ensomheten, desperasjonen og håpløsheten?

Tårer i øynene

Uansett, Hillcoat og manusforfatter John Penhall har vært trofaste mot romanens oppbygging og ikke foretatt noen (dum)dristige krumspring som kunne ført helt galt av sted.

Den ytre historien er holdt i et fast grep, og man har klart å skape en troverdig atmosfære for dette dystopiske dramaet.

Tårer i øyne. Tommelen opp. Og et lettelsens sukk.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Le LD Nguyen

Se klipp og anmeldelse av «Shutter Island» og «The Road»her: