«Bestevenner»

Anmeldelse av «Bestevenner»

Asylpolitikken er det underliggende temaet i denne historien om bestevennene Julie, Mette og Naisha.

En dag forsvinner Naisha og moren fra den trygge hjembygda til det store og usikre Oslo for å hjemme seg for myndighetene som vil kaste dem ut av landet.

Julie og Mette setter seg på toget og gjør det de kan for å få venninnen og hennes mor til å bli i Norge.

Det skumleste i denne filmen er Julies snauklippa snutepappa.

Snuten blir generelt beskrevet som løpegutter for regjeringen som ikke ønsker å kommentere eller forholde seg til enkeltindivider i den kompliserte asylpolitikken.

En fin bihistorie om Julies angst for å snakke foran store forsamlinger gir menneskelig dybde og forholdet mellom de tre ungene er også godt skildret.

Se trailer fra «Bestevenner» her:
(Anmeldelsen fortsetter under klippet)

Dessverre får historien lide under det som kan være filmskapernes frykt for vise en komplisert side av det norske samfunnet.

For dersom man tenker at norske barn er lettere tilbakestående er løsningen en svært forenklet og lettvint utgave av tingenes tilstand.

Livet er en komplisert affære og dette gagner ikke ungers forhold til virkeligheten.

Dette er nemlig definisjonen på en barnevennlig barnefilm som gjerne kunne vært både skumlere og mer spissformulert.

Det må da være lov å dra på litt?

Scenene i Oslo, der barna leker katt og mus med politiet, blir dratt ned av et tungt score som gjør potensielt spennende scener tungrodde og dvaske.

Men dersom man ser bort ifra den noe iscenesatte politiske spissen er dette en helt grei film om vennskap og hva man er villig til å gjøre for sin beste venn.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Maria Askedal