«2012»

Anmeldelse av «2012»

Verden skal gå under 21. desember 2012.

Mange er hysteriske over dommedagsprofetiene, og nå skal stormannsgale Roland Emmerich tyne dem maks.

«2012» har tydeligvis satt seg som mål å være katastrofefilmen over alle katastrofefilmer.

Den kommer fra en fyr som fra før av har pushet ondsinnede aliens på oss (Independence Day, 1996), latt en kjempeøgle rasere New York (Godzilla, 1998), og latt en ny istid ta knekken på sivilisasjonen slik vi kjenner den (The Day After Tomorrow, 2004).

Men tilbake til «2012». Året verden skal gå under.

Mayaene forutså det, kinesernes eldgamle spådomstekst ”I-Ching” sier det, og man finner visstnok liknende meldinger hvis man finkjemmer Bibelen, Nostradamus’ tekster, og så videre.

Også har vi New Age-folka, da. Og til og med dataprogrammet Web Bot har konkludert med at alt skal ende 21. desember 2012.

Er det rart at den godeste Emmerich godter seg?

«2012» sparer ikke på konfekten.

Filmen tar utgangspunkt i den søkte, ”vitenskapelige” teorien om at sola plutselig går amok, noe som påvirker jordklodens kjerne og fører til polskifte, som igjen fører til at vulkanområdet Yellow Stone i USA bryter sammen, samtidig som land og havbunn over hele verden rives opp.

Halvannen kilometer høye tsunamier skylder inn og tar livet av alt og alle. Og, nei, du er ikke trygg selv om du befinner deg i Himalaya.

Dette er to og en halv time med sammenhengende hysteri, skrik og hyl.

Jada, filmen er bælteit, og til tider latterlig sentimental. Du kjenner Roland Emmerich.

Her pøses det på med pompøse strykere og woodwind, og replikker av typen ”Vet du, jeg husker da du var liten” mens døden er noen få sekunder unna.

Karaktertegningene er en fornærmelse mot pappfigurer. Men so what? De visuelle effektene er sykt råe, og det er i grunnen det viktigste i en film som «2012».

Handlingen? Den er for så vidt streit nok, den.

Du har en svart, modig og staut amerikansk president som velger å dø sammen med folket sitt. En sleip, bleikfeit vitenskapsmann som er mest interessert i å redde sitt eget skinn. Og en ung, svart, kjekk vitenskapsmann som tenker mest på menneskeverd og solidaritet. Og du har en John Cusack som løper rundt og gjør så godt han kan for å redde ungene sine.

Jeg innrømmer det gjerne: Gigantomaniske tøysefilmer av dette slaget er ganske så fornøyelige.

Mitt forslag: Spis deg i hjel på popcorn før verdens undergang tar deg.

Anmeldt av Filmmagasinet v/Le LD Nguyen

Se trailer fra «2012» her:

Se verden rase sammen her: