Annas mamma mistet livet på Utøya – Man skyter ikke barn

AUFs sommerleir på Utøya var det aller første store oppdraget for 19 år gamle Anna Fjalestad. Hun meldte seg inn i Norsk Folkehjelp i mai, der moren Hanne (42) var aktivt medlem. Sammen med seks andre folkehjelpere dro de til Utøya i sommer, men Hanne kom aldri tilbake.

FIKK HADELANDSPRISEN 2011. Leder Anne-Berit Stavenes holder prisen som Norsk Folkehjelp Hadeland fikk tildelt for heltemodig innsats på Utøya. Foto: Lars Unneberg/TV 2 – Ungdommer har fortalt at hun løp mot ham og skrek at «man skyter ikke barn». Hanne var en folkehjelper til siste slutt, minnes Guttorm Skovly.

Han har vært i tjeneste for Norsk Folkehjelp på Utøya alle de 22 årene som Hadelands-avdelingen har hatt ansvaret for førstehjelpstjenesten der.

Nominert til Frivillighetsprisen

Under massakren den 22. juli bidro Norsk Folkehjelps avdeling Hadeland til at nærmere 50 ungdommer reddet livet. Nå er gruppen, ved leder Anne-Berit Stavenes, nominert til Frivillighetsprisen 2011. Prisen deles ut på God morgen Norge den 5. desember.

Frivillighetsprisen 2011: Her kan du stemme på DIN FAVORITT

Hanne Fjalestad (43) fra Lunner omkom på Utøya. Foto: Privat

Siste minne av mamma

For Guttorm og kona Elin har Utøya alltid vært en del av sommerferien. På en vanlig dag bestod tjenesten i behandling av skrubbsår og myggestikk.

– Siden vi er der for å ta vare på folk som har ødelagt seg, så det er et godt tegn når vi kjeder oss, sier Skovly.

Slik begynte også fredag den 22. juli. – Fotballkampen ble avlyst på grunn av regn og dermed var det tid for å kose seg i sin egen leir, minnes leder Anne-Berit Stavenes. Hanne Fjalestad var flink til å skape trivsel rundt seg og det er også det siste klare minnet Anna har av sin mor.

– Mamma stod i leiren og stekte vafler til oss, men vaflene fikk vi aldri spist, forteller Anna. For like etter nådde nyheten om bomben i Oslo øya.

– Jeg husker jeg gikk inn med vaffelrøra så den ikke skulle bli ødelagt, og da jeg kom ut igjen var mamma borte, forteller Anna stille.

Folkehjelper Even Kleppen kom til Utvika samtidig som massemorderen. Se video under.

Trodde det var en spøk

Flere fra Folkehjelpen dro på informasjonsmøtet som ble holdt om situasjonen i Oslo. Der bidro de med å roe ned engstelige ungdommer.

– Det ble konkludert med at vi er på verdens tryggeste sted og at i kveld skal vi kose oss, husker Skovly. Like etter brøt helvetet løs.

– Først tenkte jeg at det var en dårlig spøk. Men da den første automatsalven kom, skjønte han alvoret.

– Da gikk jeg rett inn i forsvarsmodus og det eneste jeg tenkte på var å få flest mulig inn i sikker sone. Da var Skolestua nærmest, forteller Skovly.

Del på facebook

Les også om Grethe som startet et eget idrettslag for ungdom med spesielle behov

Barrikaderte seg i Skolestua

Seks av folkehjelperne befant seg ved Skolestua og tok styring med å få ungdommer i sikkerhet og med å barrikadere dører og vinduer med madrasser og senger.

– Jeg stod lenge og så på folk komme løpende, og håpet mamma skulle komme, forteller Anna. Men moren kom aldri.

På et tidspunkt oppsøkte massemorderen Skolestua. Han tok i døra og skjøt to skudd gjennom vinduet, men turde aldri å begi seg inn i den mørklagte stua der tilsammen 47 mennesker gjemte seg.

Les også: Christine Hauge (31) fikk låne en bestemor da kreftene ikke strakk til

Del på facebook

Hjalp kritisk skadd jente

I likhet med Hanne Fjalestad befant også leder Anne-Berit Stavenes seg i terrenget da skytingen startet. Sammen med en gjeng ungdommer bar de med seg en hardt skadd jente inn i gresset og gjemte mens gjerningsmannen passerte like ved dem. Jenta var skutt gjennom kjeven og i kroppen. For at hun ikke skulle mist kroppsvarmen la Anne-Berit seg ned på bakken og fikk de andre til å legge jenta over seg. I halvannen time lå de stille, mens de jobbet for å stoppe jentas blødende skuddsår.

– Vi hadde alle våre oppgaver å konsentrere oss om, og jeg tror det var det som reddet oss, forteller Stavenes preget.

– Takknemlig så lenge jeg lever

AUF'er Ina Rangønes Libak (21) er ikke i tvil om at Anne-Berits innsats er det som reddet livet hennes.

– Hun klarte å holde hodet kaldt i den situasjonen og roe ned ni livredde ungdommer, og det synes jeg er helt utrolig. I tillegg hadde hun en medisinsk kompetanse, så hun visste hva hun skulle gjøre. Hun var en av de som betydde mest for at jeg overlevde, og det kommer jeg til å være takknemlig for så lenge jeg lever, forteller Libak som er opptatt av å presisere at gruppen kunne vært nominert til Frivillighetsprisen også før 22. juli.

– Det de driver med ellers er så verdifullt, og det er viktig å få frem, sier den engasjerte AUF'eren.

Vil tilbake til Utøya

Etter 22. juli er folkehjelperne opptatt av å bruke den vonde opplevelsen til noe godt.

– Jeg har et stort ønske om å bruke denne erfaringen konstruktivt for å hjelpe andre mennesker, da føler jeg at den handlingen han utførte ikke får så store konsekvenser som han ønsket, sier Guttorm Skovly. Anne-Berit Stavenes er enig.

– Jeg har opplevd to og en halv time med noe helt forferdelig og får alt jeg ber om i etterkant, nesten uten å be om det. Andre kommer kanskje til Norge etter å ha levd i dette i årevis, mens vi forlanger at de skal tilpasse seg på null komma niks. Jeg hadde selv vansker med å tilpasse meg etter den 22. juli og kan se vanskeligheten med det, sier Anne-Berit tankefullt.

Hun og de andre i gruppen har vært tilbake på Utøya, og kommer til å reise tilbake igjen selv om minnene er vonde.

– Det vil alltid være det siste stedet jeg så mamma. Hun kom seg aldri derfra, og på en måte er hun der fremdeles for meg, sier Anna.

Les også:

Hedret som «Årets modigste kvinne»: Torill (44) reddet nærmere 40 ungdommer fra Utøya

Nasjonalfølelsen blant norske muslimer har aldri vært sterkere