- En dans på graven

Lars Saabye Christensen stiller til nettprat onsdag. Send inn spørsmål!

- Det er nøyaktig 25 år siden du avsluttet romanen Beatles, i mai 1983. Hadde du da planer om en oppfølger eller to?

- Overhodet ikke. Men jeg husker det var en del mas. Folk spurte meg om hvordan det gikk med Kim Karlsen. Det kunne jeg selvfølgelig ikke svare på så lenge jeg ikke hadde skrevet det.

- Så kom likevel Bly i 1990.

- Først skrev jeg et dikt som het Gutta, med dette refrenget: Hvor er det blitt av alle gutta? Jeg tenkte at det var fortsettelsen av Beatles. I mellomtiden skjedde det imidlertid noe. Jeg fikk et brev fra en jente i USA, Seattle. Hun fortalte at da hun var ferdig med gymnaset (High school) ante hun ikke hva hun skulle gjøre med livet sitt. Så hun kjøpte seg en bruktbil hos Bobs Parkinglot. Det lød som et sted i en sang av Tom Waits. Det var en gammel Volvo. Og hun satte kursen sørover, mot Los Angeles. Ved Oregon måtte hun fylle bensin. Hun åpnet hanskerommet, og der lå det en slitt bok, paperback, på et uforståelig språk. Det var Beatles. Hun fant ut at det var en norsk bok og bestemte seg der og da for å lære norsk, slik at hun kunne lese denne boka, snudde og kjørte tilbake til Seattle og begynte på nordisk fakultet på universitetet der. Nå har hun tatt doktorgraden.

- Og så?

- Jeg syntes hun fortjente en bok til. Og det bør følge en brukt roman med alle bruktbiler.

- Og nå kommer tredje og siste bind, Bisettelsen. Forklar.

- Denne romanen stod klart for meg i løpet av et voldsomt og dramatisk øyeblikk. Noe slikt har aldri skjedd før. Men jeg antar at den har ligget der hele tiden og ventet på dette øyeblikket. Så man kan kanskje si at det har tatt meg nøyaktig 25 år og et øyeblikk å skrive den.

- Hvorfor en slik dyster tittel?

- Jeg ville ha tre b-er. Beatles. Bly. Bisettelsen. Jeg er fanatisk opptatt av mønstre og tall. Dessuten likte jeg ganske godt tanken på at noen kunne si: Jeg ser frem til bisettelsen av Lars Saabye Christensen.

- Hvem er det forresten som er død?

- Det er mer interessant å finne ut hvem som lever og kan bære kisten.

- Du innleder romanen med et Beatles-sitat: Let’s all get up and dance to a song that was a hit before your mother was born ...

- For det første elsker jeg sentimentale sanger. De er undervurdert. Sentimentale sanger appellerer til oss på en helt særegen måte og lar store følelser og tanker komme til syne. For det andre ville jeg slå an en lett og munter tone. Jeg vil at leserne skal være i riktig godt humør når de starter. Jeg mener, boka heter tross alt Bisettelsen.

- En dans på graven, så å si?

- Gjerne for meg. Jeg kunne for så vidt innledet med et annet sitat fra meg selv: Livet er den tiden det tar å dø. Men det hadde blitt for tungt, og Beatles er nok bedre.

- Er boken også sentimental?

- Jeg vil heller si at den er eventyrlig og saklig. Den er en vill reise i tid og rom. Chaplin møter Peer Gynt. Eller Dante. For å ta litt hardt i. Den begynner som en film i sort-hvitt, uten lyd, og slutter i farger for full musikk.

- Hvor befinner vi oss forresten i tid?

- I nåtid. Gutta er blitt like gamle som de årene som har gått siden sist. Det er real time. Det betyr at det var store hull jeg måtte fylle ut. På mange måter svarer jeg egentlig på spørsmålet jeg stilte i diktet: Hvor er det blitt av alle gutta? Men jeg har også tatt med noen kapitler som ikke kom med i Beatles, som av forskjellige grunner ble strøket eller utelatt og som kaster nytt lys over Kim Karlsen. Jeg er svært glad for at jeg fikk denne sjansen til å rette opp dette.

- Jeg er fullt klar over at en forfatter ikke skal snakke i stykker sin roman, men kan du likevel antyde hva Bisettelsen til sjuende og sist handler om?

Intervjuet er gjengitt med tillatelse fra forlaget

Les resten av intervjuet på www.bestselgerklubben.no