Topp 5: Bilene med de beste kallenavnene

Kjært barn har mange navn – også blant biler.

Ikke veldig mange biler får kallenavn som virkelig setter seg. Her er de vi husker best.
Ikke veldig mange biler får kallenavn som virkelig setter seg. Her er de vi husker best.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«Kjært barn har mange navn», heter det, og for mange har nok akkurat det vært en god trøst gjennom historien: At mange og tildels fargerike kallenavn har vært resultat av kjærlig omsorg og hengivenhet.

Slik er det selvsagt ikke. For den som myntet uttrykket en gang i tiden, mente sannsynligvis å påpeke at den som er mye omtalt, automatisk også får mange karakteristikker og kallenavn. Og mye omtalt blir man som kjent ikke bare av hengivenhet...

Les også: Disse produsentene bommet skikkelig med selve bilnavnet

Ei heller i bilindustrien. For også her er det med kallenavn en todelt sak: Man kan alltid være glad for at produktet man selger har skapt reaksjoner nok til å generere kallenavn, selv om ikke alle akkurat gjenspeiler affeksjon og beundring.

Selve "kongen" blant bil-kallenavn er selvsagt Bobla. Selv om det skiller seg fra Beetle og tilsvarende dyre-relaterte navn som bilen har fått i andre land, er det så innarbeidet i dagligtalen at det føles som litt utenfor konkurransen i denne sammenheng.

Men det finnes mange kallenavn som bilprodusenter både har jobbet hardt for å få til å "feste" på sine produkter, og en del som publikum har klart å innføre helt på egen hånd. Her er de vi kommer på i den kategorien, som har «satt seg» best i minnet. Har du andre kandidater, så kom gjerne med forslag i kommentarfeltet!

5. plass: BMW 501 og 502 – «Barokk-engelen»

Barokk-engelen var langtfra moderne da den kom, og hos BMW var man nok i tvil til å be om et eksternt designforslag, også. Men inhouse-designet vant frem, og hang faktisk med til i 1962. Her en 502 fra 1954.
Barokk-engelen var langtfra moderne da den kom, og hos BMW var man nok i tvil til å be om et eksternt designforslag, også. Men inhouse-designet vant frem, og hang faktisk med til i 1962. Her en 502 fra 1954.

Det ligner ikke tyskere å ta den helt ut i den grad BMW gjorde med en av sine aller viktigste modeller, nemlig den som skulle hjelpe dem på fote igjen etter krigen. Restene av gamle BMW var igjen bak jernteppet, og ble omsider til «EMW», og nye, relokaliserte BMW måtte finne på noe som kunne generere penger.

Internt i BMW hadde man vært nok i tvil om Peter Schimanowskis design på 501-modellen til å be om et alternativ fra Pininfarina, men da dette heller ikke vakte den store begeistringen gikk man for det egenproduserte. Og sommerfuglene i magen ble nok ikke færre da bilen vakte stor oppsikt da den ble presentert for publikum, og ganske øyeblikkelig fikk kallenavnet «Barokk-engelen».

Les også: BMWs klistremerke provoserte så mye at det ble forbudt

1954 502 Coupé var svært elegant.
1954 502 Coupé var svært elegant.

Engel høres bra ut, men «barokk» var kanskje ikke noe direkte hedersord på et design som skulle bringe etterkrigstidens Tyskland fremover. Selv sammenlignet med konkurrent Mercedes sine ganske klassiske, sveipende linjer var BMWens myke og svulmende kurver så voldsomme, at man skulle tro det var frittstående britiske eller franske karosserimakere som sto bak.

De første bilene var både overpriset og undermotorisert, men det bedret seg med V8-motor og 502-modellens økte utstyrsnivå utover 1950-tallet. Barokk-engelen holdt om ikke annet BMW så vidt flytende helt til den virkelige suksessen kom med «Neue Klasse»-bilene på 1960-tallet.

Les også: Nå går det mot slutten for denne klassiske coupeen

4. plass: Citroën DS og ID – «Padda»

Med nysgjerrige øyne, rund snute og en sammenkrøpet bakkropp er det ikke så fryktelig rart at Citroëns DS- og ID-serie fikk kallenavnet den fikk. Designet holdt i 20 år, og hylles fremdeles av mange som en av historiens vakreste biler.
Med nysgjerrige øyne, rund snute og en sammenkrøpet bakkropp er det ikke så fryktelig rart at Citroëns DS- og ID-serie fikk kallenavnet den fikk. Designet holdt i 20 år, og hylles fremdeles av mange som en av historiens vakreste biler.

Ord som «guddommelig» og «forførende» flagret da Citroën DS ble lansert midt på 1950-tallet. Lav, strømlinjeformet og futuristisk sørget den for å hanke inn hele 80.000 bestillinger med betalt depositum i løpet av de 10 første dagene, en rekord som skal ha stått helt til Tesla Model 3 kom på banen nylig.

DS og den likt utseende innstegsmodellen ID har flere ganger blitt kåret til både det ene og det andre, både relatert til kjørekomfort, avansert teknikk – og nettopp utseendet. Ikke helt ukjente Classic and Sports Car Magazine ga den dens kanskje hittil største heder ved å kåre den til «the most beautiful car of all time» så sent som i 1999.

Les også: DS-navnet lever videre, men har blitt en helt annen bil

Padde-stilen er tydelig også bakfra, der bilen sitter sammenkrøpet over bakhjulene.
Padde-stilen er tydelig også bakfra, der bilen sitter sammenkrøpet over bakhjulene.

På den bakgrunn er det kanskje litt rart at bilen her hjemme – og i Norden for øvrig – de siste 50 årene nesten uten unntak har vært omtalt som «Padda». Man trenger ikke engang å spesifisere den som en Citroën, alle vet nøyaktig hva «Padda» er for noe. Om kallenavnet også finnes andre steder i verden har vi ikke klart å få klarhet i, men det skulle ikke forundre oss.

For på den annen side er det ikke rart i det hele tatt. Fronten, spesielt de første årene, da lyktene var runde og «utstående», minnet helt klart om en frosk eller padde, og den lave posituren med enda mer «sammenkrøpet» hekk ga også inntrykk av at bilen var klar til å hoppe avgårde hvor som helst.

Les også: Hummer H2 – du kjøper ikke noe slikt hvis du er sjenert...

3. plass: Volvo «Herrgårdsvagn»

Volvo markedsførte sin Herrgårdsvagn som det naturlige valget for godseiere med flekkete fuglehund og velkledd kone, uten at utstyrsnivået helt klarte å følge opp.
Volvo markedsførte sin Herrgårdsvagn som det naturlige valget for godseiere med flekkete fuglehund og velkledd kone, uten at utstyrsnivået helt klarte å følge opp.

Mens stasjonsvogner kunne være både simple og eksklusive blant annet i USA, var de gjerne sett på som et litt små-traurig kompromiss av personbil og arbeidsbil her i Europa så langt tilbake som på 1950-tallet. Volvo fikk med sin bruk av «Herrgårdsvagn»-betegnelsen æren for å ha hevet statusen på biltypen her hjemme.

Nå skal det sies at det kanskje var litt ufortjent. For begrepet «Herrgårdsvagn» skal ha dukket opp i det svenske språket så tidlig som i 1946, og det sies ikke noe om hvorvidt det var Volvo som oppfant det. Andre steder i verden har jo beslektede «estate» også blitt brukt i samme forbindelse.

Les også: Jaguar XF – dette er stasjonsvogn med herregårds-ambisjoner

Med 265 i 1975 fikk Volvo endelig en stasjonsvogn med en 'smak av den fina världen'. Men den ble stort sett bare solgt i USA.
Med 265 i 1975 fikk Volvo endelig en stasjonsvogn med en "smak av den fina världen". Men den ble stort sett bare solgt i USA.

Uansett virket det naturligvis som en passende betegnelse da man ønsket å fremheve sine egne stasjonsvogner som litt mer flashy og påkostet enn alle andre på markedet, og ble dermed brukt mye i Volvos reklame og egne publikasjoner om Amazon stasjonsvogn og de påfølgende fra 1962 og oppover. Mange lot seg imponere, men like mange humret nok litt forsiktig.

For om andre produsenter har trådd til skikkelig på noen av sine stasjonsvogner, var Volvos tilnærmelse ganske forsiktig: Riktignok hadde man kledning på vareromsgulvet og noenlunde lydisolasjon, men utstyrsmessig var det ellers lite som minnet om biler som velbeslåtte godseiere var vant med. Ikke før de laget en stasjonsvognutgave av 260-serien – men da var «Herrgårdsvagn»-begrepet utvannet og glemt for lenge siden.

Les også: Slik kan en herregårdsvogns storhetstid – og forfall – fortone seg

2. plass: Mini – «Hundkojan»

Gjennom historien har svært få vært uenige i at den opprinnelige Minien var en genial bil. Dermed ble også kallenavnet her i norden sympatisk oppfattet, selv om det kunne høres nedlatende ut.
Gjennom historien har svært få vært uenige i at den opprinnelige Minien var en genial bil. Dermed ble også kallenavnet her i norden sympatisk oppfattet, selv om det kunne høres nedlatende ut.

Det forundret vel ingen at en liten og særegen tass som den originale Minien fikk kallenavn i mange varianter. Både størrelsen, anvendeligheten og mye annet la liksom opp til det. Samt det fakum at det på den måten var enkelt å ha det moro med bileieren, på hans eller hennes bekostning.

Som med Volvoen var det det svenske kallenavnet som befestet seg også her i landet, som det muligens også gjorde i Danmark. Og som i Citroënens tilfelle var det kanskje ikke noe flatterende navn i utgangspunktet, men det var liksom ikke vondt ment likevel: Som en padde kan betraktes som en ukysset prins, så er det jo også noe varmt og vennlig over noe som er ment å gi husly til menneskets beste venn, hunden.

Les også: Ladbar Countryman – litt retro, men milevis unna originalen

Det svenske – og i praksis nordiske – kallenavnet skal ha moret bilens skaper. Likevel er dette det nærmeste vi har funnet en hund i markedsføringen av bilen.
Det svenske – og i praksis nordiske – kallenavnet skal ha moret bilens skaper. Likevel er dette det nærmeste vi har funnet en hund i markedsføringen av bilen.

Det svenske kallenavnet skal ha «satt seg» rimelig umiddelbart etter 1960, da de første kom på veien, og litt spesielt må det ha vært at bilens konstruktør Alec Issigonis tydeligvis fikk så sans for kallenavnet at han selv brukte det om bilen da han en gang i 1964 holdt en tale et sted hvor svenske Mini-entusiaster var samlet.

Ergo var tydeligvis alle, også den som hadde hatt størst rett til å føle seg krenket av slik omtale, skjønt enige om at «Hundkojan» var en skikkelig hedersbetegnelse på den lille men ytterst kjøreglade bilen, som senere skulle vise seg kapabel til alt fra å transportere folk og bagasje til å vinne rallyløp. Og, hvis det trengtes, å gi tak over hodet til en og annen hund.

Les også: Robin tok ingen snarveier da han restaurerte sin Mini

1. plass: Suzuki Baleno – «Folkebilen»

Offensiv markedsføring definerte Suzuki Baleno som, og gjorde den til, en suksess på 1990-tallet. Men da fuzzet la seg, løp kjøperne avgårde mot andre alternativer i stedet.
Offensiv markedsføring definerte Suzuki Baleno som, og gjorde den til, en suksess på 1990-tallet. Men da fuzzet la seg, løp kjøperne avgårde mot andre alternativer i stedet.

Ingen hadde hørt noe særlig om Suzuki Baleno sånn midt på 1990-tallet, før bilen dukket opp i en ganske så utbredt reklamekampanje. Men det var bare fordi vi hadde fulgt dårlig med, skjønte vi, for dette var bilen alle nordmenn ville ha. Selveste «Folkebilen» – fremdeles ifølge reklamen.

Mange kan nok ha følt seg litt forlegne av sin uvitenhet allerede i utgangspunktet, og like beskjemmet som pliktskyldigst lagt bilkjøp-runden innom nærmeste Suzuki-forhandler. Ikke så rent få ble nok eier av en slik også som en direkte følge av reklamen, mens atter andre så måpende på følgene av reklamestuntet, og lurte litt på hva som skjedde foran øynene på oss.

Les også: – Balenoen min hyler når jeg starter, hva skal jeg gjøre?

For et par år siden dukket det opp en ny og mindre Baleno. Den kommer ikke til Norge, hvor folkelig den enn er.
For et par år siden dukket det opp en ny og mindre Baleno. Den kommer ikke til Norge, hvor folkelig den enn er.

Det å på en slik måte erklære en bil som en folkevalgt suksess allerede før den hadde rukket å bevise noe som helst, var selvsagt en seier for reklamebransjen. En djerv satsning, på grensen til frekk, men siden det gikk som det gjorde fikk de jo sine ord i behold – for en stund. Og strengt tatt hadde jo Volkswagen gjort omtrent det samme et halvt århundre tidligere, til og med som merkenavn.

Men suksessen ble tøff å følge opp. «Folkebilen» Baleno var akkurat så trist og minimalistisk kalkulert som man kunne ane. Mekanikken var på ingen måte uslitelig, og vi hørte flere som plutselig oppdaget at de trengte briller da de skulle forsøke å finne frem til elektriske ledninger i disse bilene. 20 år etter husker ingen Baleno, mens man fremdeles kjøper Volkswagen – om enn ikke Phaeton, den var jo aldri noen Volkswagen for folk flest.

Les også: SX4 S-Cross – nå satser de på folkelige crossovere i stedet