Om å kjøre seg bort, oppturer, nedturer – og et lite eventyr

2017 er snart over – og vi benytter anledningen til å oppsummere og mimre litt.

Nå skal du få lese hva de ulike medlemmene i Broom-redaksjonen husker aller best fra året som har gått.

I dag er det vår egen bilekspert Benny Christensen sin tur:

Årets største overraskelse

– Ja, da ser det ut til at vi har god kontroll på jule- og nyttårshelgen, karer. Da gjenstår det bare for meg å ønske dere begge en riktig god jul og et godt nyttår. Slapp av og kos dere nå – det fortjener dere begge to.Så tar vi tak i de andre tingene vi snakket om på første redaksjonsmøte på nyåret, sier Knut, redaktøren vår, til meg og Vegard i det han begynner å pakke sammen tingene sine.

– Da må vi også fordele hvem som skal skrive om hva i VolvoKlassiker, det kommende magasinet vårt, minner jeg om.

– Ehhh... Det var sant, ja... Jeg tror kanskje det er best at DU lager mesteparten her jeg Benny, og er redaktør for magasinet også. Dette er liksom litt mer hjemmebane for deg enn for meg og Vegard, som knapt har eid Volvo. Sett gjerne opp et forslag til sidespeil i romjula om du rekker – så ser vi på det sammen etter jul.

Ordene falt på siste redaksjonsmøte i 2016, altså for litt over ett år siden.

Redaktør jeg – for vårt aller første magasin? Med ansvar for å lage mesteparten av innholdet alene? Hvordan skal det gå, tenker jeg en smule små-nervøs på vei hjem fra jobben, og kjenner det kiler litt i magen. Jeg er da tross alt bare en enkel bilmekaniker fra landet...

Men i takt med at kaloriene kommer på kroppen i løpet av jula, kommer også selvtilliten og troen på at dette skal jeg klare. Det kommer også mer. Nemlig en takknemlighet over tilliten jeg blir vist. Sammen med lysten til å prestere.

Jeg har lest bilblader så lenge jeg har kunnet lese. Det var det alle mine ukepenger gikk til. Som 11-åring stavet jeg meg gjennom Auto Motor und Sport. På tysk, ved hjelp av tysk/norsk ordbok.

Det å få bli redaktør for sitt eget bil-blad er intet mindre enn en drøm. En drøm jeg aldri har turt å drømme fullt ut. Nå var det en realitet.

At det attpåtil skulle handle om gammel Volvo gjorde heller ikke saken dårligere. Selv om det er lenge siden jeg har eid Volvo nå, så har jeg hatt i alle fall 50 stykker til sammen. Alle med bakhjulsdrift. Altså gamle.

Uansett; VolvoKlassiker ble det. Det ble også en braksuksess! Allerede etter et par dager var magasinet utsolgt flere steder og absolutt alle tilbakemeldingene vi har fått på VolvoKlassiker har vært positive.

Jeg kan vel allerede nå røpe at det jobbes med ett nytt nummer, som kommer utpå ettervinteren.

Han har eid over 50 Volvoer – nå er han klassiker-redaktør

Årets feilnavigering:

Som motorjournalist reiser jeg mye og kjører mye bil på fremmende steder. De fleste nye biler har jo navigasjon, så stort sett går det veldig greit. Men ikke alltid.

Dette skjedde tidligere i høst da PR og markdessjef for Renault/Dacia, i Norge, Roger Andersen, og jeg er på kjøretur på den greske landbygda i helt nye Dacia Duster. Skravla går og vi hygger oss slik som bare to karer på biltur kan gjøre.

– Turn right, sier navigasjons-damen med monoton stemme.

– Stopp, det var opp der, sier Roger plutselig.

– Nei, det gikk en vei ned der også, jeg svingte litt til høyre og pila i navien viser at vi er på rett vei, svarer jeg som sitter bak rattet.

– Nei, det var nok opp den lille stikkveien der, mener Roger og peker.

Så vi rygger og kjører opp en kjempe-smal vei som er styggbratt i tillegg. Kan dette være riktig, tenker jeg og kjenner på en smule skepsis.

– Se her ja, dette er skikkelig Dacia Duster-vei vet du, sier Roger fornøyd og gliser bredt.

Dacia: Billig-SUVen overrasker eierne

Det er riktig. Vi har virkelig kjørt på mye dårlig vei med Dusteren, hvilket den har taklet overraskende bra. Men dette – attpåtil i modellen med tohjulsdrift – er neppe riktig. Men på den annen side: Det er jo litt morsomt, da. Hvor langt kan man strekke strikken?

Vi har kommet til topps av bakken, kjører over en gårdsplass, forbi noen gamle Renault-bilvrak og en rusten traktor, forbi noen bærbusker og under et tørkestativ før vi må stoppe mellom to store trær.

– Det går an å kjøre mellom der. Tror jeg... Vent litt jeg går ut og ser, sier Roger og høres litt spakere ut nå.

– Jo da, det går, det, sier Roger når han kommer tilbake. Det går et slags råk innover der. Vi ser om vi kommer fram...

Vi har begge innsett at dette ikke bare er litt feil, men fryktelig feil. Men vi er innstilt på å fortsette, for vi kommer vel fram. Kanskje...

Noen vei er det definitivt ikke. Kanskje det har kjørt en traktor en gang for mange år siden, men vi lar det stå til. Kvister skraper langs bilsiden, vi passerer noen bikuber på en åpen slette inni skogen, tar oss over en slags steinur, fortsetter over en eng med høyt gress og kommer etter hvert til det som med litt velvilje kan kalles en traktorvei som tar oss til et jorde som vi kjører ned og kommer ut på en vei igjen.

Jepp! Vi klarte det! Det blir "high five" og en god latter av det hele. Det var gøy, da, og bilen taklet det bra. Dette er definitivt et kjørestrekke som ALDRI vil bli glemt. Takk Roger!

Herfra følger vi navigasjonen dit vi skal.

Les vår test av Nye Dacia Duster her:

Årets tristeste bilsak

Jeg var så heldig å få følge den nye elbilen Opel Ampera-E tett. Med besøk på både batteri-laboratorium og fabrikk i fjor og som en av den aller første i verden til å få prøvekjøre den i San Francisco for snart ett år siden. En bil jeg hadde stor tro på og som fikk en sekser på terningen etter testen derfra.

Alt lå til rette for en skikkelig og ikke minst fortjent suksess for Opel, som har hatt noen år med motbakke.

Norske kunder reserverte bilen i hopetall. Kundene var glade. Forhandlere var glade og importøren var glad. Dette trengte Opel! Alt var bare fryd og gammen. Nesten. Leveringstiden var jo litt lang, men pytt, pytt sann...

Så kom nyheten om at PSA, altså Peugeot og Citroen-gruppen, overtar Opel.

Etterpå har det bare blitt verre. Leveringstiden har blitt enda lengre. Ingen av kundene vet riktig når de får bilen. Det de imidlertid har fått vite er at den har blitt dyrere. Opptil 60.000 kroner dyrere, faktisk. Det er egentlig en skandale og alle er tapere. Kundene, forhandleren og importøren.

Den siste nyheten kom rett før jul. Ei heller den var god. Den Norske Opel-sjefen tar hatten sin og går. Ingen vet riktig hvorfor – ei heller hvor. En ting er i alle fall helt sikkert. Den som tar over den jobben må ha "baller". Store sådanne, og gjerne av stål, slik ståa er der nå.

Dette er definitivt årets tristeste bilsak her hjemme.

Les testen Opel-testen fra San Francisco her:

Årets nykommer

Det kommer alltid mange spennende bilnyheter i løpet av et år. Når det gjelder å kåre årets nykommer, i alle fall blant de mer folkelige og ujålete merkene, så mener jeg at Nissan Leaf er en god kandidat.

Også dette er en modell jeg har hatt gleden av å følge tett. Som en av de aller første i verden fikk jeg anledning til å teste bilen lenge før den var offisiell på Nissans egen testbane rett utenfor Tokyo tidlig på sommeren.

For øvrig en eksotisk tur hvor vi blant annet ble bedt om å være oppmerksomme på apekatter i testbanen. Dette er noe av det jeg skrev:

– Gi gass opp til 110 km/t, så slipper du bare rattet og lar bilen kjøre av seg selv, men se opp for apekatter...

– Apekatter – kødder han med meg? Jeg kaster et raskt blikk bort på instruktøren, men nei. Japanske testsjåfører kødder ikke. Slik er det bare.

Så vi kjører opp til 110 km/t på rettstrekka og rett før en venstresving slipper jeg rattet.

Les resten av saken her:

Jeg skjønte fort at Nissan har klart å lage en verdig oppfølger til både Norges og verdens mest solgte elbil.

Det er det tydeligvis flere enn meg som har skjønt. Bilen er forhåndssolgt i mange tusen eksemplarer her hjemme. Den første skipslasten med biler ankommer Norge i slutten av februar.

Mer om nye Nissan Leaf og besøket i Japan finner du her:

Årets mest spektakulære lunsj

– Du er fremme ved reisemålet ditt.

Nok en gang er det navigasjonsdamen som snakker til meg. Stedet er ett eller annet sted - jeg aner virkelig ikke hvor, i det arabiske landet Oman. Reisefølget denne gangen er den helt nye luksusbilen Lexus LS 500h.

Framme? Her? Her er det jo virkelig ingen verden ting. Jeg er jo "in the middle of nowhere", rekker jeg akkurat å tenke, før et Lexus-flagg dukker opp, ved siden av en liten gruslagt parkeringsplass.

Okei, skulle ikke dette være lunsj-stopp? Det er en stund siden frokost og jeg er små-sulten. Men greit nok, en flaske Farris og ferdigsmurt baguette er helt OK det, tenker jeg fornøyd og parkerer bilen.

– Lunsjen serveres over der, sier fyren fra Lexus som fungerer som parkeringsvakt og peker over på andre siden av veien. Jeg ser ingenting. Ikke et hus, ikke en stol. ikke noe...

– Du følger bare stien som er merket med Lexus-skilter sier han, det er ikke langt, bare 200-300 meter å gå.

Okei... Litt skeptisk legger jeg i vei, samtidig som jeg aner konturene av at dette kan bli en aldri så liten overraskelse. Det begynner nemlig fort å lukte veldig godt mat.

Og overraskelse ble det. Bak noen busker, ned en liten skråning og midt ute i det som trolig er et uttørket elveleie står et telt. I teltet er lave bord som vi sitter på gulvet og spiser rundt. Og hvilket måltid! Og hvilke omgivelser. Det er vanskelig å beskrive, men lukk øynene og prøv å se for deg eventyret om Ali Baba og de 40 røverne fra 1001 natt.

Denne Lexusen har Norges mest fornøyde eiere

Oman er forresten et helt utrolig land. De har en veistandard jeg aldri har sett maken til og jeg har etter hvert sett mange veier. Kvinner har ikke lov til å kjøre bil her. Du blir også bøtelagt om bilen din er møkkete. Bare for å nevne noe.

Jeg må også få ta med at hotellet vårt, som ligger på over 2.000 meters høyde, dit fikk vi ikke kjøre Lexus, selv om den hadde firehjulsdrift og over 350 hestekrefter. Et stykke oppe i fjellene kom vi til en bom som ble passet på av væpnet politi. Herr var det bare å parkere for å bytte bil.

Herfra ble vi henvist til baksetet i Toyota Landcruisere med V8 bensinmotor og firehjulsdrift. Sjåføren så ut til å være lillebroren til sjeik Ben Redick Fy Fasan fra Flåklypa-filmen. Klesdrakten er i alle fall helt lik.

Og oppover fjellet bar det. Nok en gang på veier med en unik god standard. Bratt – ja vel, men E18 opp Lierbakkene blir en krøttersti i forhold. Dessuten var det 20 varmegrader, sol fra knall-blå himmel og tørr asfalt. Jeg kunne glatt kjørt opp her med en Folkvogn fra 1963. Men Lexusen måtte altså stå igjen ned i dalen. Hvert land sine regler...

Med overhengende fare for å virke litt "ekkel" så må vel hotellet oppå fjellet også kunne sies å være eksotisk. Igjen assosiasjoner til 1001 natt, til samt gull, røkelse og myrra, gjør seg gjeldende.

Dette kan bli den nye "firmabilen" til kong Harald

Godt nyttår!

Dette er bare noen få av veldig mange høydepunkter jobben i Broom har gitt meg i året som har gått. Jeg skulle gjerne ha delt flere med deg, men jeg har forlengst passert det som er satt som passende lengde på dette innlegget.

Men jeg håper at du følger oss i 2018, så lover jeg på min side å gjøre mitt aller beste for å gi deg de beste bilnyhetene, testene og underholdningen også i året som kommer.

Jeg ønsker deg et riktig godt nyttår!

Les også: Derfor har det aldri vært bedre – eller vanskeligere – å kjøpe nybil

Video: Her går det helt galt for Broom-gutta!