60 år etter triumfen kom den unike bilen tilbake
Denne har en spesiell historie!
Lordens blogg er fylt med personlige betraktninger, et lite sideblikk på noe av alt det spennende som skjer i bilverdenen. Denne gangen handler det om en særdeles spesiell bil fra den fasjonable Villa d’Este-utstillingen.
Concorsdo d’Eleganza Villa d’Este er for meg på topp tre over de stevner/utstillinger/messer jeg helst drar på (de andre to er Techno Classica i Essen og Goodwood Festival of Speed i England, for de som måtte lure). Men der de andre to har så mange biler at man blir helt blendet, og faktisk lett kan misse en viktig bil, så har Villa d’Este 50 nøye utvalgte biler. Nettopp det at de er håndplukket av folk som har virkelig peiling på biler, gjør at det alltid er noe interessant bak valgene.
Så også med en nydelig 1954 Fiat 8V Ghia Supersonic, som står der på plenen. Men det som virkelig trigger nysgjerrigheten er de åpenbart ettermonterte gedigne støtfangerne foran og bak. Det tyder på at bilen er amerikansk. Men kravet til slike store støtfangere kom jo først på 70-tallet. Så hvorfor ble de laget? Og hvorfor er de der ennå, for de er jo åpenbart ikke originale.
Innfløkt, men fascinerende
Spørsmålene er mange omkring den særdeles sjeldne bilen. Det ble nemlig bare bygd 8 (noen kilder sier 14) 8V Ghia Supersonic. Historien bak Ghias Supersonic-modeller er litt innfløkt, men svært fascinerende. På tidlig 50-tall hadde det italienske designhuset Ghia ekspansjonsplaner. De samarbeidet med Chrysler, hvor amerikanske chassis og tegninger fra Virgil M Exner sitt Advanced Styling Studio ble sendt til Ghia i Italia. Deretter tok de italienske fagfolkene og banket til for hånd de mest utrolige drømmedesign, og det hele ble gjort til en pris som var langt lavere enn det ville kostet i USA.
Ghia hadde også dyktige designere som Luigi Segre, og ikke minst Giovanni Savonuzzi som tegnet de fantastiske Supersonic-modellene som gikk i fire separate serier fra 1953-1956. Den første av disse tegnet han før han ble ansatt av Ghia, og var en spesiallaget bil for Robert Fehlman til 1953 Mille Miglia. Ghias folk gjorde Savonuzzis linjer til virkelighet, og bilen blir ofte omtalt som en Alfa Romeo siden motoren som var trimmet av Virgilio Conrero (senere kjent for hard trimming av diverse Alfaer, før han hjalp Opels rallyteam på 70 og 80-tallet) kom fra Alfa Romeo.
Nå kommer et nytt bilmerke til Norge
Den krasjet under løpet (senere oppbygd til en roadster), men fikk så mye oppmerksomhet at man bestemte seg for å sette designet i produksjon. Resultatet ble Fiat 8V Ghia Supersonic, men det fantes Supersonic-utgaver bygd på Jaguar og Aston Martin-chassis, samt konseptbiler for Chrysler i form av biler som Dodge Firearrow III Coupe, Plymouth Explorer og DeSoto Adventurer II. Hos Chrysler ble Savonuzzis Supersonica-linjer sluttført av Exner selv.
Ford hadde copyright
Fiat 8V (eller Otto Vu på italiensk, som betyr 8 V, altså en V8-motor under panseret) ble valgt som utgangspunkt for å gjøre Ghia Supersonic til en realitet. Fiat 8V (Ford hadde Copyright på V8 som modellnavn, derfor valget av 8V som modellnavn) ble introdusert på Geneve-utstillingen i 1952, og ble laget i 114 eksemplarer fram til 1954. Ghia lagde så sin drømmebil med deres Supersonica-karosseri på et 8V-chassis med V8-motoren på 1996 kubikk.
Siden Ghia hadde et så godt samarbeid med Chrysler, ble visstnok fire av bilene kjøpt av amerikanerne for nærmere studering. Kaufman T. Keller var på dette tidspunktet en del av styret til Chrysler (etter å ha vært president fra 1935 til 1950), og han var venn med en Lou Fageol, som var en suksessrik businessmann og en brukbar racerfører. Fageol likte Supersonic-bilen, og klarte å få til en avtale om å kjøpe bilen fra Chrysler.
Bilen var for slapp
Som racerfører følte Fageol at bilen var for slapp, så han utstyrte den med to Pepco-kompressorer, pluss fire Zenith-forgassere. Det økte effekten i 2-liters motoren til 135 hk (fra 105 hk), og toppfarten ble 224 km/t. Fageol fikk også montert to gigantiske multiblad-støtfangere foran og bak, visstnok fordi han var redd for påkjørsler (ikke så rart med tanke på båtulykken som jeg kommer til snart).
Denne står rikingene i kø for å kjøpe
I 1954 ble bilen vist fram på Watkins Glen, og den vant skjønnhetsutstillingen på Pebble Beach i 1955. I 1958 var det slutt for det overbelastede drivverket, som ble erstattet med Chevrolet V8-krefter. Rundt samme tid kjøpte Fageol en ny Supersonic for sin kone Caryl (også denne gang gjennom sin venn Keller), før begge bilene ble lagt ut for salg på slutten av 60-tallet.
Da var Fageol selv for lengst borte. Han hadde krasjet stygt i over 260 km/t med en racerbåt i 1955, hvor han i tillegg til masse brukne bein og en punktert lunge, også fikk en permanent skade i hjertet. Da han døde i 1961, var det som et direkte resultat av skadene han fikk i båtkrasjet.
Kjøpt av belgisk entusiast
I 2013 ble bilen kjøpt av den belgiske Fiat 8V-entusiasten Marc Behaegel, som hadde som mål å få bilen restaurert til Pebble Beach i 2015 (60 år etter dens premiering på samme sted). For å få bilen mest mulig autentisk beholdt Marc de spesielle støtfangerne.
Hele bilen ble fullstendig nedplukket, og siden drivverket var Chevrolet, hadde det blitt gjort mange modifikasjoner, som nå måtte reverseres. Det innebar at man måtte lage alle mulige braketter og fester, mens girkasse og bakaksel måtte lages fra bunnen av, med utgangspunkt i gamle tegninger og 3D-scanning av en original girkasse og bakaksel.
På motoren gjorde man en metallurgisk undersøkelse, og fant at selve støpejernet i motorblokken var av samme materiale og kvalitet som det man lagde stekepanner med på tidlig 50-tall. Så at originalmotoren gikk tapt er kanskje ikke så rart…
Regn med 2 millioner dollar
Men jobben var verdt alt strev og penger, for Marc vant First in Class da han viste den på Pebble Beach i 2015. Deretter kom invitasjonen fra Villa d’Este hvor bilen ble vist fram for første gang på europeisk jord. En unik bil med en unik historie. Akkurat som det skal være på Villa d’Este.
P.s. Har du lyst på en Supersonica ble det solgt en Fiat 8V Ghia Supersonica i 2013 for 1.760.000 dollar. De er neppe verdt mindre nå, så her er det bare å spare.