Prisen var nesten oppsiktsvekkende gunstig
Og Fiat hadde storhetstiden sin i Norge.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Fiat 131 1600 TC Supermirafiori, som var hele det lange navnet på denne italieneren, som kom i 1978.
Testbilen jeg skrev om i Alle Menn nr. 8 i 1979, var en del av Fiats oppgradering av modellprogrammet for 131 høsten 1978. Fiat 131 Mirafiori hadde da vært på markedet i fire år, etter at den ble lansert på bilutstillingen i Torino i oktober 1974. Modellserien var Fiats nye storsatsing på familiebilmarkedet, med 2- og 4-dørs sedan og stasjonsvogn, selvsagt.
Bilen etterfulgte suksessrike Fiat 124, og ble i sin tur etterfulgt av Fiat Regata. Litt rart å tenke på at i Regatas lanseringsår (1984) var Fiats markedsandel i Norge så høy som nesten 4,5 prosent!
0-100 på 11,5 sekunder
Gjennom hele livsløpet fra 1974 til 1984 ble det produsert i alt noe over halvannen million Fiat Mirafiori og Supermirafiori. Mirafiori er for øvrig navnet på den bydelen i Torino der bilen ble produsert.
Fiat 1600 TC Supermirafiori var en modell som i mye sterkere grad enn Mirafiori appellerte til dem som likte italiensk temperament og topp kjøreegenskaper. 1600 TC sladret om en motor på 1,6 liter med doble overliggende kamaksler (TwinCam).
Med dette sportslige konseptet hadde bilen en effekt på hele 96 hk, noe som ble lagt godt merke til den gangen. Akselerasjon fra 0-100 km/t på 11,5 sekunder for en ganske utpreget familiebil var ikke hverdagskost, og det var heller ikke toppfarten på 170 km/t!
Den var bygget av roboter - det hjalp dessverre fint lite
«Ikke særlig smidig»
I testen i Alle Menn beskrev jeg da også bilen som «en av de absolutt kvikkeste i klassen, under forutsetning av at den får skikkelig turtall. For det er en typisk turtallsmotor, faktisk mer enn vi etter hvert er blitt vant til det fra Fiat også. Først på oversiden av 4000 omdreininger begynner det å bli fart i sakene, men da er til gjengjeld moroa absolutt til stede.
Lenger nede i turtallsregisteret forsvinner trekkraften fort, og særlig smidig kan man ikke beskylde motoren for å være,» skrev jeg blant annet.
Girkassen var ikke god
Bilen var utstyrt med 5-trinns manuell girkasse, og den fikk ikke god karakter: «Girskiftet på prøvebilen var avgjort ikke bra, meget tregt og meget hørbart. Innslagene for spesielt 3. og 5. gir ligger dessuten meget tett, og det er fort gjort å bomme. Ble det nødvendig å gå ned fra 2. til 1. gir, måtte bilen stoppes nesten fullstendig før kassen tillot en slik operasjon. Bilen var ny, men ikke så ny at dette var en innkjørings-treghet.»
Den gangen solgte de bra i Norge - nå er de nesten borte
Uslåelig kombinasjon
Jeg husker godt en Grimstad-tur med denne bilen, på en E18 som slett ikke lignet på den veien vi i dag har på strekningen. Det var svingete og lett kupert både her og der; smalt også, enkelte steder – virkelig kjøreforhold som fikk frem det beste i redskap som dette! Ikke minst på strekningen fra Brevik til Arendal gikk det friskt unna – sprek bil, lite trafikk og svinger i kø er en uslåelig kombinasjon...
Misforstått hanskerom
Kjøreegenskapene hadde jeg da også bare positive meldinger om i min test i Alle Menn. De var minst like gode som forgjengerne var kjent for, fortalte jeg, og skrøt både av veigrep, retningsstabilitet (som vi var veldig opptatt av den gangen), styring og demping. Også førerplassen fikk godkjent karakter, med ekstra pluss til den gode sikten. Hanskerommet, derimot, begeistret mindre:
«Det er to rom, med skyvelokk på toppen av dashbordet og innvendig belysning. Denne løsningen har den fordel at du ikke får hele innholdet i fanget eller utover gulvet når du åpner hanskerommet – og den ulempe at du må stikke hodet nesten gjennom frontruten for å se skikkelig ned i rommet.»
Du skulle lete lenge etter mindre nybil
Trangt innsteg
Det var skikkelig norsk vinter da jeg testet bilen, og jeg kunne fortelle leserne at den var lettstartet helt ned til minus 17 grader, så Fiat og vinter hørte helt greit sammen.
På plussiden kom også interiøret: «Innvendig er 1600 TC en riktig lekkerbisken. Det er lite å utsette på detaljarbeidet, og dører og seter trukket i velour gjør absolutt et sympatisk inntrykk. Nakkestøtter er standard også i baksetet.
Det er med andre ord et forseggjort interiør bilen oppbyr. Kunne man nå også få etablert en skikkelig åpningsvinkel for bakdørene, ville mye være vunnet. Den er like beskjeden som på Fiat 2000, og det betyr rett og slett at den er for trang til å gi komfortabelt innsteg til baksetet,» fastslo jeg.
«Oppsiktsvekkende gunstig pris»
Komforten fant jeg «riktig bra, med forbehold for et noe uryddig lydbilde. Det kommer ganske mye inn i kupéen fra motor og vei, og særlig merkbart var naturligvis dette nå – med piggdekk og bar asfalt.
Likevel kommer vi ikke forbi det faktum at for kr. 65.400,- er dette svært mye bil for pengene. Ja, i dagens situasjon er prisen nesten oppsiktsvekkende gunstig.»
Ble Årets Bil - senere gikk alt galt
Verstingen Abarth
I tillegg til Supermirafiori 1600 TC, tilbød Fiat også modellen Racing, med hele 115 hk og toppfart 180 km/t. Den skilte seg godt ut i mengden med en annen front, spoilere og utbygde hjulbuer. Som mange av sine forgjengere, hevdet også 131-modeller i Abarth-utgave seg meget godt i bilsport, ikke minst rally. Et høydepunkt var Walter Röhrls seier i Rally-VM i 1980.
Mirafiroi dukket først opp som Abarth-modell i 1976, med en gateversjon med doble Weber-forgassere og 140 hk; heftige saker! I løpsmodus var effekten for øvrig jekket opp til 240 hk.
Tenk at et folkelig merke kunne komme med denne!
Noen tall, Fiat 131 Supermirafiori 1600 TC:
Motor: 4-sylindret rekkemotor på 1,6 liter, doble overliggende kamaksler, 96 hk. Maks dreiemoment 128 Nm.
Drivverk: Frontmotor, bakhjulsdrift, 5-trinns manuell girkasse.
Lengde x bredde x høyde: 4,23 x 1,65 x 1,40 m
Akselavstand: 2,49 m
Egenvekt: 1.080 kg
Bagasjerom: 400 liter
Bensinforbruk, blandet kjøring: 1,15 l/mil (98 oktan).
Pris: Kr. 65.400,-.
Foruten i Italia, ble 131 Mirafiori også produsert i Colombia, Indonesia, Marokko (som SOMACA), Polen (FSO), Spania (Seat), Tyrkia Tofas og Venezuela.
Lykkes de bedre nå?
Selv om Fiat i dag er nesten usynlig på norske salgsstatistikker, så har det ikke alltid vært slik. Fiat har i lange perioder virkelig vært er bilmerke å regne med i Norge. En markedsandel oppunder fem prosent var ganske «normalt» fra 1960-tallet og til midten av 1980-årene. Noen av de modellene som bidro til dette, var 1300 og 1500 tidlig på 1960-tallet, 124, 128, 127, 131, Ritmo, Regata og senest Uno. Etter 1994 er det Punto som har vært den viktigste modellen, hverken Tipo, Stilo eller Croma gjorde furore.
Det var konkursen i Norsk Auto i 1988 som først og fremst sporet av Fiat-toget her i landet. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet var merket nesten usynlig her, og slik har det mer og mindre vært siden. Nye importselskaper har avløst hverandre med alt for korte mellomrom til at det har vært mulig å gjenreise tilliten skikkelig i markedet.
Nå er importøren fabrikkeid, og ambisjonene er store. Det gjenstår å se om de lykkes bedre nå.
Video: Her er aller siste nytt fra Fiat