Det ble ikke tøffere ved inngangen til 80-tallet
BMW 323i var en herlig kjøremaskin, bli med på mimretur.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om en av de virkelig sprelske på slutten av 1970-tallet; en BMW 323i fra 1979.
«En «ungkarsdrøm» er en forholdsvis rettferdig beskrivelse av denne fine bilen, som har alt – unntatt god plass i baksetet!»
Slik innledet jeg min test av BMW 323i i Alle Menns Blad nr. 22 i 1979. Vinterlige bilder med plenty med snøsprut utfylte reportasjen, og sladret samtidig kraftig om hvorfor jeg alltid ønsket å få prøvekjøre biler som denne på vinterføre. Den gangen fantes det ingen gledesdempende (men akk, så nyttige!) førerassistansesystemer. Her var det ingen stabilitetssystemer, ingen antispinn eller andre former for «kunstig åndedrett».
Her var det rå kraft ut på bakhjula og styre kontra det beste man kunne, med en underholdningsfaktor som på en skala fra 1 til 10 tangerte 11 uten diskusjon!
1979-utgaven av M3
Det ble faktisk en god del spenstige vinterturer med forskjellige 323i-utgaver omkring denne tiden, og bilen var en fulltreffer! Innledningsvis i min omtale berømmer jeg BMW for sin evne til å bygge nydelige biler: «Og likevel er det sjelden å komme over «kruttpakker» av slike dimensjoner, som gir et så gjennomført inntrykk av harmoni og balanse. For det første mellom ytelse og kapasitet på undersiden til å tøyle den skikkelig, dernest mellom ytelse og komfort,» skrev jeg videre.
Utvendig var det lite som skilte dette råskinnet fra de noe mer moderat motoriserte medlemmene av 3-serie familien. De doble halogenlyktene, som ikke imponerer noen i dag, fortalte imidlertid den gang at her satt det en sekser under panseret, så pass opp!
Dette var rett og slett 1979-versjonen av BMW M3, og den skapte respekt på veien:
Dette er de beste blant bilklassikerne
Lav vekt ga fraspark
«Kommer du nær nok, sannsynligvis ved at du blir innkjørt, vil du se tallbetegnelsen – 323i. Hvis du da ikke kjører Porsche 911 SC eller 924 Turbo, bør du oppgi enhver tanke om å vise sportsinstinkt.
Du kan rett og slett ikke vinne, så voldsomt drar denne innsprøytningssekseren, som på sitt villigste gir fra seg 144 hester,» fastslo jeg.
144 hester, ja. Det er ikke stort mer enn du har i middels utgaver av kompakte familiebiler i dag. Men 323i-en hadde en betydelig vektfordel. En egenvekt på 1.075 kg ga et såpass gunstig vekt/effekt-forhold at ytelsene ble bra:
Føler seg hjemme med en gang
«Om det er en fryd å kjøre denne bilen? Gjett én gang! Og da dreier det seg ikke bare om rått fraspark – 0-100 på kvikke 8,4 sekunder, toppfart i overkant av 190 km/t, og kvartmilen fra stående start på litt i overkant av 16 sekunder! – men det dreier seg også om en bil der alt bare stemmer. Det er nesten plagsomt vanskelig å finne noe som helst å innvende mot – om du ser bort fra bakseteplassen.
Førerplassen er rett og slett glimrende. Man føler seg hjemme og dus med bilen fra første dag av...
Alt akkurat der det burde være
Setene, eksempelvis: Et førersete som støtter glimrende for både lår og rygg. Du sitter der du sitter, også om det går litt kvikt,» skrev jeg.
BMW var også den gangen flinke med vindusarealer og sikt. 323i var nesten eksemplarisk med de store rutene og de smale vindusstolpene. På samme vis utmerket førerplassen seg også i 1979. I testbilen var godt over halve dashbordet buet svakt med føreren i sentrum. Dette ga oversikt og full kontroll, med alt lett tilgjengelig. Alle betjeningsorganer var dessuten plassert akkurat der det burde være, hverken mer eller mindre, fastslo jeg.
Sjekk Alexanders (28) unike bilsamling
Baksetet var lite å skryte av
BMW 323i var ingen stor bil, noe det også var lett å merke på den innvendige plassen. Ja, ikke foran da, der to personer hadde helt fortreffelige forhold. Verre var det for dem som havnet i baksetet. Ikke bare var adkomsten en diskutabel sak siden bilen bare hadde to dører, men forholdene var – for å si det pent – nokså kummerlige: «Trangt og lite passasjervennlig baksete, som det heller ikke er noen fornøyelse å ta seg inn i – eller ut av. Det skorter på det meste, både takhøyde og beinplass.»
Imponert var jeg heller ikke over at bilen, til en pris på 120.400 kroner, manglet spyler/viskeranlegg på frontlyktene, men det skal tilføyes at dette også var det eneste jeg savnet nok av utstyr til å nevne det.
En fryd på svingete veier
På plussiden trakk jeg frem flere detaljer, som det faktum at «glemte» lykter automatisk slukket når tenningen ble slått av – og bilens imponerende flotte verktøysett (!) på innsiden av bagasjeromlokket. Jo, verktøysett var høyst naturlig tilbehør i datidens biler, tro det eller ei...
Mye oppmerksomhet viet jeg til veiegenskapene:
«Særlig på litt svingete veier er den en ren fryd. Rent operasjonelt handler dette om et glimrende og lett girskift, om en lett og presis tannstangstyring som gir glimrende veifølelse, og om bremser som hører til blant det aller beste jeg noen gang har satt fot til, med skiver også på bakakselen.
Kjøreegenskapene er bra på 320, her er de enda bedre. 323i har fått stivere fjæring og støtdempere, og noe grovere stabilisatorer.
Ny regel: Nå kan du spare mye på drømmebilen!
En lekkerbisken
Både veigrep og stabilitet er glimrende, og bilen klarer av virkelig heftige unnamanøvre uten å la seg merke med det. Selv ved hard kurvekjøring beholder den en nøytral styrekarakteristikk. Bare når det går mot grensene for yteevnen - og de ligger høyt – går den over mot overstyring, den «setter seg» over det ytre bakhjulet, og du får klar beskjed gjennom rattet om at nå vil hekken ut på egen hånd. Men også det skjer mykt og uten de store bokstavene, og er ukomplisert å parere,» meldte jeg.
Under panseret fant jeg en virkelig lekkerbisken. En 6-sylindret rekkemotor på 2,3 liter med 144 hk, og med et såpass kraftig dreiemoment den gang som rundt 200 Nm. Kurven var attpåtil ganske flat, noe som sikret kraftig drag fra lavt på turtallsskalaen. Høy utveksling ga sitt bidrag til et noenlunde anstendig bensinforbruk – det var ingen heksekunst å kjøre denne bilen på under literen på mila, fortalte jeg, og bekreftet at BMW 323i neppe hadde noen stor fremtid som familiebil.
Men hvilket valg for den pengesterke ungkar, ble konklusjonen!
BMW 323i 1979 – noen tall:
Lengde x bredde x høyde: 4.355 x 1.610 x 1.380 mm
Akselavstand: 2.563 mm
Egenvekt: 1.075 kg
Tillatt totalvekt: 1.575 kg
Tilhenger m/brems: 975 kg
Dekk: Stålradial, 185/70 HR 13
Service: Hver 6.000 km – vekselvis liten/stor
Fast pris, liten service: kr. 212,-
Fast pris, stor service: kr. 1.160,-
Noen delepriser:
Komplett eksossystem: Kr. 208,-
Hel clutchplate: Kr. 666,-
Tennstifter: Overflødig (!)
Forskjerm, ulakkert: Kr. 930,-
Pris, prøvebilen: Kr. 120.400,-
Tillegg for soltak: Kr. 6.570,-
Tillegg for metallic lakk: Kr. 4.440,-
Heftig BMW, det er bare én hake...
Se video: Her er en annen og heftig BMW-klassiker