Jeg sparer og sparer på strømmen – likevel ser det ganske umulig ut

Gjennom skogen, over en slette og nedover en bakke. Der er hovedveien – og der er rundkjøringen som leder meg inn på den. Nå er det bare å treffe riktig.

Pokker, der kommer en lastebil. Den må jeg smette inn foran. Å bremse nå er helt uaktuelt!

Jeg trykker (forsiktig) på gassen. Den lille Mitsubishien reagerer kjapt og det går akkurat fort nok til at vi glir inn i rundkjøringen før lastebilen kommer. Det betyr spart strøm – og det er viktig akkurat nå!

Hva er det jeg driver med? Jo, jeg er på vei til billansering i utlandet og kjører til Gardermoen i elbilen Mitsubishi i-MiEV. Det kan jeg naturligvis ikke unngå å gjøre til en liten utfordring.

Nedgradert til 100 kilometer

Her er utgangspunktet: Jeg har 75,6 kilometer hver vei. 151,2 kilometer til sammen. Det er omtrent nøyaktig det i-MiEV hadde som offisiell rekkevidde da den ble lansert. Har du litt greie på elbil, vet du også at det tallet ble målt etter den altfor snille/urealistiske NEDC-målemetoden. Nå er det WLTP som gjelder, og etter den er i-MiEV "nedgradert" til rundt 100 kilometer.

Men likevel, kan det gå? Det skal jeg finne ut av i dag. Bilen er fulladet. Jeg er innstilt på å kjøre så økonomisk som overhodet mulig. Ja, jeg bryter også en av mine absolutt regler for bilkjøring og sitter med boblejakka på, i tillegg til hansker. Her skal det ikke kastes bort strøm på å ha det varmt og hyggelig i bilen.

Det begynner (heldigvis) å bli noen år siden "hvor langt kommer vi før vi er tomme før strøm" var utgangspunktet for de aller fleste tester av elbiler. Nå i etterkant ganske absurd. Jeg har riktignok forsøkt det samme med en Toyota Prius en gang (bokstavelig talt lang historie), men hvor mange ganger har du lest at noen har lagt ut på langtur bare for å finne ut hvor langt eller kort det er mulig å komme med en bil med bensin- eller dieselmotor? Jeg tipper det ikke er så veldig ofte.

Slik endte elbil-testen, les historien fra 2011 her:

Ikke skjedd mye med bilen

En av de mange som hengte seg på fenomenet var TopGear, tilbake i den tiden TopGear virkelig var TopGear. De gikk strømtomme med en Nissan Leaf, og gjorde et stort nummer ut av det. Problemet var bare at Nissan hadde montert utstyr som logget alt som ble gjort med bilen, det viste blant annet at den ble kjørte i ring i lengre tid før opptaket, for å bruke opp strømmen. Men bra TV ble det sikkert av det!

Første gang jeg kjørte Mitsubishi i-MiEV var i 2011. Åtte år etter er dette fortsatt den eneste elbilen fra Mitsubishi. Det er egentlig ganske interessant og samtidig rart: Her kunne de bygget videre på en tidlig suksess, men den muligheten har de latt gå fra seg.

Strengt tatt har det ikke skjedd veldig mye med bilen på disse åtte årene heller. Den er omtrent akkurat som jeg husker den. Liten, særpreget og litt rar. Men også med en liten dose sjarm som trer fram etterhvert som man kjører den en stund.

Stor elbil? Da skal du ta en titt på denne!

Varmeapparatet sjeler strøm

Blant annet er den utrolig lettkjørt. Her er det ikke mye svingradius, samtidig som det føles som hele bilen slutter en halv meter foran frontruta. Det er jo heller ikke langt fra sannheten. Det er nok en stor fordel å unngå å kollidere med denne, tenker jeg når jeg er på vei innover mot Oslo.

Her finner jeg meg et vogntog til å ligge bak og plasserer meg slik at jeg har tid til å bremse i tilfelle sjåføren foran meg skulle finne på noe sånt – men samtidig så nært at jeg forhåpentligvis minimerer mest mulig av luftmotstanden. Ute er det noe sånt som 5-6 grader. Det er ikke så veldig mye varmere inne i Mitsubishien heller. Men rekkeviddindikatoren går påfallende mye ned hvis jeg bruker varmeapparatet særlig mye. Den begrensede batteripakken i i-MiEV er tydeligvis sårbar for det.

Status så langt: Rekkevidden synker fortere enn jeg hadde håpet på, og selv om jeg føler at jeg lister meg avgårde. Fortsetter det slik, kan det umulig være strøm igjen til hjemturen når jeg kommer til Gardermoen.

Misfornøyd eier: Elbilen er et rent helvete å kjøre

90 kilometer igjen

Ett lyspunkt: Når jeg nærmer meg Oslo, er det kollektivfelt. Eller forresten: Der må man nå være to i bilen for å få bruke det. Jeg er mutters alene, dermed blir det å holde køen.

Og her sitter jeg sammen med en masse fossibiler, og ikke minst: Digre vogntog. Svært mange av dem fra lengre øst i Europa og langt fra alle med siste skrik av motorteknolologi. Her står de altså og spyr ut eksos i saktegående kø, mens elbilene cruiser forbi i kollektivfeltet. Det gir ikke heeelt mening...

Men køen min går egentlig i ganske fin elbilfart, 30-50 km/t. Jeg forsøker lengst mulig å unngå rykkete kjøring, men samtidig må jeg jo følge på køen. Ikke optimalt dette.

Like før Ryen-krysset har jeg 90 kilometer rekkevidde igjen. Her roer også køen seg ned. Litt krongling på Ringveien, så blinker jeg til høyre og setter kursen rett mot Gardermoen.

Et slikt priskutt har vi aldri sett maken til

En litt irriterende sak på langkjøring med denne bilen: Jeg hadde kanskje ikke forventet adaptiv cruicekontroll, men vanlig cruisekontroll burde den i alle fall hatt. Men nei, noe sånt er det ikke her. Det er faktisk et større savn enn jeg hadde regnet med.

En buss å ligge bak

Å si at I-MiEV er en komfortabel bil, er å dra på litt i overkant. Den er mer enkel og primitiv. Men samtidig skal den også ha plusspoeng for å være usedvanlig lettkjørt og også ganske kvikk. Jeg skjønner at noen av eierne blir glade i bilen sin. Det er mye særpreg her, ikke minst på grunn av størrelsen.

Oppover E6 finner jeg meg først et vogntog å ligge bak. Når det svinger av, ligger jeg litt for meg selv en stund (og blir forbikjørt av mange). Så dukker det heldigvis opp en buss, som jeg legger meg bak.

Men tross alt fokus på luftmotstand, myk-myk kjøring og noe sånt som 12 grader inne i bilen: Det er ikke snakk om at jeg kommer tur-retur uten å lade.

Det er en grunn til at den har blitt så billig

Verdens største ladestasjon?

Dermed begynner jeg å forberede meg på plan B. I forkant har jeg googlet litt rundt lademulighetene på Gardermoen og funnet at det er massevis av ladeplasser i parkeringshuset som heter P10. Hyggelig nok er det også gratis å lade her. Ikke riktig så hyggelig er det at dette skyldes at laderne skal være ustabile og at hele anlegget foreløpig er under utprøving. Men heller det, enn å begynne å lete etter en ladestasjon når jeg er hjemme fra tur igjen i morgen kveld.

Så med drøyt 50 kilometer rekkevidde igjen, svinger jeg av mot Gardermoen og setter kursen mot P10. Ganske riktig: I en av etasjene er det seriøst mange ladestolper, dette kan ikke være langt unna verdens største ladestasjon. Jeg ser også en elektriker som driver og jobber med en skikkelig lednings-spaghetti oppe i taket. Kanskje ikke noe godt tegn...

Jeg finner en ledig plass, men oppdager at laderen her lyser rødt, i motsetning til alle andre blå. Det er neppe så bra. Dermed er det inn i bilen igjen, og på leting etter en ny plass. Mitsubishien smetter inn mellom to Teslaer, en Model S og en Model X. Her får jeg koblet til, bilen tar i alle fall lading i starten, da er det ikke så mye annet å gjøre enn å dra avgårde og krysse fingre!

Så billig får du elbil-bestselgerne nå

Bli en kultbil

Vel på plass i flyet, tenker jeg litt på hvor fort elbilutviklingen egentlig har gått. i-MiEV var svært tidlig ute. Nå er den frakjørt av samtlige konkurrenter, egentlig på det aller meste. Men flere tusen i-MiEV, og søstermodellene fra Peugeot og Citroën, skal leve videre i bruktmarkedet i mange år.

Her vil de være de rimeligste inngangsbillettene til å eie elbil fremover. Trenger du "bare" en liten fireseter til lokal kjøring og er villig til å ta ladestopp hvis du skal lenger enn 8-10 mil (på sommeren, vinterstid blir det enda kortere), trenger ikke dette være så dumt. På litt sikt bør i-MiEV også ha potensiale til å bli en kultbil, rund og rar som den er.

Unner meg 18 grader

Dagen etter er jeg på vei hjemover fra billanseringen. Jeg mellomlander på Heathrow i London, her er det ut og ta sikkerhetskontrollen på nytt, kø og forsinkelser. Dermed blir det sen kveld før jeg endelig er på bakken og går mot P10. Jeg håper intenst at ladingen har fungert og at jeg nå kan sette kursen hjem og til senga, ikke mot en eller annen ladestasjon i nærheten.

Inn i i-MiEV, på med tenningen og der lyser tallet mot meg: 112 kilometer rekkevidde! Alt har gått som etter planen. Jeg sender en takk til både Avinor og Mitsubishi. Og hjemover unner jeg meg også nærmere 18 grader inne i bilen. Nå er det ikke lenger noe poeng å spare på strømmen!

LES MER: Bilen som startet elbil-eventyret i Norge

Video: Her tester vi elbil – i 259 km/t